Et flertall i Sysselsettingsutvalget, herunder en samlet arbeidsgiverside, står i stedet sammen om å foreslå en nærmere utredning av en modell som vil redusere arbeidsgivers kostnader til korttidsfravær, mot at arbeidsgiver må finansiere 10 prosent av langtidsfraværet etter tre måneder.

Sykelønnsordningen må utredes videre

 – Målet må være å få sykefraværet ned og mer inkludering i arbeidslivet uten at arbeidsgiver må finansiere mer av sykelønnen. Eventuelle endringer må være grundig konsekvensutredet, slik at vi faktisk vet om endringen bidrar til å få fraværet ned, sier Bratten.

– Kvinner har 60-80 prosent høyere sykefravær enn menn, uten at man kjenner årsakene til det. Dette gjelder i alle sektorer, stillinger og aldersgrupper. Kjønnsforskjeller i sykefravær, kostnadsfordeling for ulike virksomheter med ulik type sammensetning av ansatte og balansen mot arbeidstakers medvirkningsplikter og sykemelders bidrag, må også inngå i utredningen, påpeker Bratten.

Kompetanse og kvalifisering er nøkkelen til arbeid

 Utvalget har vektlagt kompetanseutvikling og kvalifisering for å øke sysselsettingen, og for å redusere behovet for ulike passive trygdeytelser. Blant annet har de vurdert tiltak knyttet til kompetanse. Kravene til kompetanse i norsk arbeidsliv har økt over tid.

– Det er viktig at flere, og spesielt unge, fullfører videregående opplæring, og at yrkesfaglig utdanning styrkes, sier Bratten.

Utvalget påpekte at de unge som likevel møter vanskeligheter i arbeidsmarkedet, må få hensiktsmessig hjelp raskest mulig. Det er ønskelig at flere unge som i dag mottar arbeidsavklaringspenger i stedet kan motta en ytelse som ikke krever en medisinsk diagnose.

Utvalget mener videre at det bør føres en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, hvor flere enn i dag får tett oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Det er særlig viktig å øke innsatsen for unge, gjennom økt satsing på kvalifisering, utdanning og opplæring, samt økte ressurser til oppfølging og arbeidsrettede tiltak. Bruken av midlertidig lønnstilskudd bør øke betydelig.

– Det er også økende behov for opplæring og kompetanseutvikling i arbeidslivet. Tilbudet av etter- og videreutdanning må være relevant og fleksibelt, og partene i arbeidslivet må være med i utviklingen av tilbudet, sier Bratten.

Pandemien har forsterket problemet

Allerede før pandemien sto 17 prosent av personer i arbeidsfør alder helt eller delvis utenfor arbeidsstyrken med en helserelatert trygdeytelse. Arbeidsledigheten er nå rekordhøy, og arbeidet med å inkludere flere er ikke blitt enklere.

Mandatet burde vært bredere

 Spekter mener at mandatet for den første fasen i utvalgsarbeidet burde vært bredere og omfattet alle mulige grep som bidrar til å øke sysselsettingen, og ikke i hovedsak bare se på tiltak knyttet til inntektssikringsordningene i Folketrygden.

– Andre tiltak enn inntektssikringsordninger og incentiver for de som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet allerede, er i liten grad diskutert. Dilemmaene mellom inkludering, produktivitet og verdiskaping var i tillegg lite belyst og problematisert. En annen generell innvending fra Spekters side var at utredningen fra første fase var preget av overordnet, makroøkonomisk orientering, og tilsvarende lite tok utgangspunkt i virksomhetsperspektivet, sier Anne-Kari Bratten.

Spekter spilte derfor inn i starten av utvalgsutvalgets fase 2 at Sysselsettingsutvalget burde utvide diskusjonen til å omhandle det sysselsettingspotensialet som finnes i en del andre grupper i samfunnet. Spekter mener at dette potensialet er betydelig mer realiserbart, enn mange av de forslagene Sysselsettingsutvalget har kommet med i sin første fase.

Som følge av Spekters innspill er utfordringene med deltid omtalt i et eget kapittel i rapporten, hvor sammenhengen med arbeidstidsbestemmelser er særlig omtalt, og hvor utvalget blant annet foreslår å fjerne kontantstøtten.

– For at det virkelig skal monne, burde vi nok ha hatt enda mer omfattende diskusjoner rundt hvordan vi kan øke sysselsettingen gjennom blant annet å få flere i heltid og sikre at flere jobber lenger før de pensjonerer seg. Det er også potensiale i mer effektive utdanningsløp slik at flere kommer raskere ut i arbeidslivet, sier Bratten.

Norske studenter er ifølge SSB blant de eldste i Europa, og nesten hver tredje student er over 30 år.

– Samfunnet har et verditap på rundt 20 milliarder kroner årlig ved at bare halvparten av studentene fullfører utdanningsløpet innen normert tid. Å få flere raskere gjennom studier og ut i jobb, gir sårt tiltrengt arbeidskraft, sier Bratten.

Mer om forslagene fra Sysselsettingsutvalget

Utvalget foreslår også tiltak for økt aktivitet og inntektssikring, men peker samtidig på at økt sysselsetting bare kan skje i kombinasjon med en god utvikling i norsk økonomi.

Foreslår tiltak for å få flere unge uføre i arbeid

Et flertall i utvalget foreslår også et avgrenset forsøk med arbeidsorientert uføretrygd for unge søkere til uføretrygd. Forsøket innebærer trygdejustert lønn som reduserer lønnskostnadene for arbeidsgiver, kombinert med andre tiltak for å bedre jobbmulighetene. Hensikten er å styrke uføretrygdedes muligheter i arbeidsmarkedet, til fordel både for dem selv og samfunnet for øvrig.

Vil legge til rette for at flere kan jobbe lenger

For å øke sysselsettingen blant eldre må det arbeides for at færre skal slutte i den jobben de har, samtidig som det må bli lettere for seniorer som er ledige å få jobb. Et flertall i utvalget mener det bør legges bedre til rette for at arbeidstakere kan jobbe etter at de har passert aldersgrensen for stillingsvern, som i dag er 72 år. Flertallet i utvalget mener denne aldersgrensen bør senkes til 70 år. I så fall kan bedriftsinterne aldersgrenser som må praktiseres absolutt fjernes, noe som også vil gjøre det lettere for arbeidstakere å jobbe etter fylte 70 år. Utvalgets flertall mener at en heving av øvre aldersgrense i staten til 72 år kan ha negative konsekvenser både for statlige virksomheter og ansatte.

Forslagene fra utvalget kan være samfunnsøkonomisk lønnsomme

Utvalgets forslag innebærer økte offentlige utgifter, særlig til kompetanse og arbeidsmarkedspolitikk. Formålet med forslagene er at de skal bidra til at flere inkluderes i arbeidslivet og at flere får beholde arbeidet. Det vil være bra for dem som dermed får delta aktivt i arbeidslivet, og det vil bidra til å redusere utgiftene på stønadsbudsjettet og øke skattegrunnlaget. Effektive tiltak for å øke sysselsettingen kan derfor også bidra til økt handlingsrom i offentlige budsjetter. Tiltak som bidrar til å øke sysselsetting og verdiskaping, vil kunne gi god samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Flertallet foreslår utredning av en ny sykelønnsmodell

Sykefravær innebærer store kostnader for arbeidstakere, arbeidsgivere og samfunnet for øvrig. Utvalget har diskutert en modell som tar sikte på å redusere sykefraværet, særlig langtidsfraværet, og dermed også redusere risikoen for frafall fra arbeidsmarkedet.

Modellen innebærer synliggjøring og forsterking av sykmeldtes medvirkningsplikt, forslag for å styrke samspillet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og NAV i sykefraværsoppfølgingen, samt en delvis forskyvning av arbeidsgivers finansieringsansvar til langtidsfravær, samtidig som arbeidsgiver betaler mindre for korttidsfravær. Utvalgets flertall foreslår at denne modellen utredes videre, for ytterligere konkretisering og konsekvensvurdering.

I den modellen som skal utredes videre vil arbeidsgiverperioden reduseres fra 16 til 12 dager, men arbeidsgiver må betale 10 prosent av langtidsfraværet etter 3 måneder. Foreløpige beregninger viser at virksomhetene vil få lavere sykelønnskostnader på kort sikt med en slik endring, men vi vet for lite om effektene på blant annet inkludering.

Allerede før pandemien sto 17 prosent i arbeidsfør alder helt eller delvis utenfor arbeidslivet med en helserelatert trygdeytelse. En eventuell ny sykelønnsordning må ikke bidra til ekskluderingseffekter, eller til at kvinnedominerte arbeidsplasser kommer dårligere ut.

Eventuelle endringer må utredes grundig, slik at det ikke innføres en sykelønnsordning som kan medføre at det blir mindre attraktivt å ansette ulike grupper arbeidstakere som statistisk sett har høyere risiko for langtidsfravær. På den annen side vil lempinger i arbeidsgivers økonomiske ansvar for korttidsfravær kunne bidra til lavere kostnader og dermed redusere risikoen ved å ansette arbeidstakere med større sannsynlighet for korttidsfravær. Alt i alt taler dette for at forslaget må utredes grundigere.

I tillegg har Spekter pekt på at så lenge man fremdeles ikke vet hvorfor kvinner har 60-80 prosent høyere sykefravær enn menn, er det ikke mulig å uten videre slutte seg til endringer i ordningen. Dette er bakgrunnen for at Spekter har vært opptatt av å utrede dette ytterligere, før vi kan ta endelig stilling til forslaget.

Det vil være spesielt viktig at en slik utredning vurderer følgende:

  • I hvilken grad endringene vil påvirke kvinners sykefravær. Kvinner har 60-80 prosent høyere sykefravær enn menn, uten at man kjenner årsakene til det. Dette gjelder i alle sektorer, stillinger og aldersgrupper. Ingen sider ved utvalgets forslag bidrar til å løse dette eller gi oss flere svar.
  • I hvilken grad endring av arbeidsgivers finansieringsansvar fra korttids- til langtidsfravær vil motivere arbeidsgiver til å gjøre mer. Arbeidsgiver har allerede kostnader ved langtidsfravær, og erfaringer fra tidligere økonomiske sanksjoner mot arbeidsgiver har heller ikke bidratt til et lavere fravær. Spekters medlemmer viser samfunnsansvar og bidrar betydelig til å få ned sykefraværet og dermed avlaste NAVs kostnader.
  • I hvilken grad forslaget vil føre til økt sysselsetting, fordi virksomhetenes kostnader til sykelønn blir lavere og grunnlaget for økt vekst og verdiskaping dermed blir større enn i dag. Dette er særlig viktig i den situasjonen vi er i nå som følge av koronapandemien. Spekter har ingen tilbakemeldinger fra medlemmene som tilsier at dette premisset er riktig.
  • Koronapandemien innebærer en både helse- og en arbeidslivskrise. Heldigvis er det bedring i sikte gjennom vaksinering, men dette vil ta noe tid. Det er uklart hvordan pandemien har påvirket så vel fraværsbildet som virksomhetenes mulighet til både inkludering og sysselsetting av nye medarbeidere. En utredning er derfor nødvendig.
  • I desember 2018 underskrev partene i arbeidslivet og myndighetene en ny avtale om Inkluderende Arbeidsliv (IA-avtale). Denne avtalen inneholdt en del nye grep som ble utviklet etter at avtalen var underskrevet, som bl.a. arbeidsmiljøportal, bransjeprogram og utvikling av nye tiltak. Dette arbeidet har på grunn av pandemien bare delvis kommet i gang og kan gi gode bidrag til å redusere sykefraværet. Disse virkemidlene bør få en sjanse til å virke før man endrer sykelønnsordning. Som poengtert tidligere er en varig nedgang i sykefraværet å foretrekke fremfor en justering av sykepengemodellen.

Sykefraværstallene som er publisert under pandemien har i gjennomsnitt bare vist en svært svak økning i fraværet, og i mange sektorer har fraværet gått kraftig ned. Før man gjør endringer i sykelønnsordningen bør man la situasjonen normalisere seg for å se om endringer så vel i arbeidsmåter og andre faktorer kan virke inn på hvilke tiltak som er relevante.