I en slik ordning kan den enkeltes pensjonssparing settes inn på en individuell pensjonskonto som følger arbeidstakeren gjennom hele yrkeslivet, uavhengig av hvor man har arbeidet.

Pensjonsreformen, som ble iverksatt fra 2011, gjorde at fremtidens alderspensjon ble endret slik at den både ble mer økonomisk bærekraftig og at den samtidig stimulerer den enkelte til å stå lenger i arbeid. Den nye alderspensjonen gir en mer fleksibel avgangsalder og større muligheter til å kombinere pensjon og arbeid.

Spekter arbeider for å avvikle særaldersgrenser som ikke har helsemessig eller sikkerhetsmessig begrunnelse og å heve grenser som i dag framstår som for lave i forhold til økt levealder.

Fra 1. januar 2020 ble det innført ny pensjonsordning for offentlig ansatte født etter 1962. Denne pensjonsordningen innebærer at pensjonene skal levealdersjusteres, slik det gjøres for resten av arbeidslivet. Arbeidstakerne kan kompensere for levealdersjusteringen ved å arbeide lenger. Arbeidstakere med særaldersgrense har imidlertid ikke denne muligheten, da de plikter å fratre når de når særaldersgrensen.

Det har vært gjennomført forhandlinger for å fastsette hvor mye arbeidstakere med særaldersgrense skal gis i kompensasjon for at de ikke kan arbeide lenger. I og med at partene ikke kom til enighet, innebærer det at arbeidstakere som er født etter 1962 og har særaldersgrense, får en fullt ut levealdersjustert alderspensjon når de fyller 67 år. Dette medfører at disse får vesentlig lavere pensjonsnivåer enn tidligere.

Pensjonsreformen får først full effekt når også tjenestepensjonsordningene – pensjon som tjenes opp i et arbeidsforhold - blir endret i tråd med folketrygden.

Spekter mener at innskuddspensjon må være det foretrukne alternativet for virksomheter som ønsker en pensjonsordning som er god for de ansatte og forutsigbar for virksomheten.

I likhet med den store majoriteten av private virksomheter, har de aller fleste av Spekters medlemmer valgt innskuddspensjon ved overgangen fra de gamle ytelsesordningene.