Inntektspolitikk
Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for inntektspolitikken. Ved at partene i arbeidslivet tar ansvar for inntektspolitikken har vi fått adgang til å påvirke rammebetingelsene for virksomhetene og utviklingen av samfunnet gjennom et nært samarbeid med regjeringen. Dette trepartssamarbeidet har sikret norsk arbeidsliv høy stabilitet og en fornuftig fordeling av verdiskapingen mellom bedriftseiere og arbeidstakere i over 50 år.
Historisk bygger inntektspolitikken på at representanter for kapitalen og arbeidskraften fører forhandlinger om å dele bedriftenes verdiskapning. Offentlig sektor har imidlertid ikke økonomisk verdiskapning som hovedmål. Her er målsettingen bl.a. å levere gode velferdstjenester til en fornuftig pris.
Inntektspolitikken bygger på to enkle, men viktige forutsetninger:
1: For det første skal de virksomhetene som er internasjonalt konkurranseutsatt, legge normen for hva den årlige lønnsveksten i samfunnet skal være. Det er dette som benevnes frontfaget. Innholdet i «frontfaget» er de forutsetningene partene i de innledende forhandlingene til den såkalte frontfagsavtalen, legger til grunn for hva som kan tåles av lønnsvekst for å sikre fortsatt konkurransedyktighet, og at denne lønnsveksten balanseres mot de andre delene av den økonomiske politikken som renter, valutakurs og balansen i statsbudsjettet.
2. Den andre forutsetningen er at det skal være balanse i arbeidsmarkedene. Dette gjelder konkurransen om arbeidskraft mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer, herunder offentlig sektor. Dette betyr at den lønnsveksten de mest produktive og internasjonalt konkurranseutsatte virksomhetene kan tåle, også skal gjelde for resten av arbeidslivet. Dette som en slags kollektiv inntekstregulering gjennomført med tariffavtalene som det viktigste virkemidlet. Konsekvensen av denne reguleringen er at det heller ikke skal bli for store lønnsforskjeller mellom privat og offentlig sektor og i samfunnet generelt.
I 2013 ga Holdenutvalget sine råd om hvordan frontfaget kunne styrkes. Etter 2013 har frontfagets inntekstregulerende effekt fungert meget presist. Vi ser imidlertid at frontfagets logikk utfordres av flere aktører, særlig blant grupper i offentlig sektor som ønsker en mer markedsbasert, men kollektiv lønnsregulering, hvor argumentasjonen er knyttet opp mot bemannings- og rekrutteringsutfordringer.
Spekter mener det er viktig at alle parter i arbeidslivet slutter opp om en inntektspolitikk som legger de prinsippene i frontfaget til grunn.
Spekter vil derfor ha høy oppmerksomhet rundt disse inntektspolitiske problemstillingene framover, og ta nødvendig initiativ til at det iverksettes tiltak og aktiviteter i trepartssamarbeidet, dersom frontfagets legitimitet utfordres, slik vi har sett tilløp til.
Tariffavtalene må være hensiktsmessige
I tillegg til at frontfaget videreføres som et viktig prinsipp for den videre inntektspolitikken, må også tariffavtalene være hensiktsmessige.
Tariffavtalene bygger historisk på en tradisjon med like lønns- og arbeidsvilkår i samme bransje. For arbeidsgiverne var det fordeler ved å unngå for stor lønnskonkurranse mellom bedriftene, og for arbeidstakerne var det fordeler ved å kunne koordinere sine krav. Dette innebærer imidlertid også at tariffavtalene i liten grad blir tilpasset behovene i den enkelte bedrift. Spekter har derfor valgt en annen hovedmodell. I Spekters forhandlingsmodell har hovedorganisasjonene sentralt et overordnet ansvar for å koordinere. I tillegg skal hovedtyngden av lønns- og arbeidsvilkårene forhandles lokalt i den enkelte virksomhet.
Spekter vil arbeide for at den norske samarbeidsmodellen styrkes med tariffavtalen som virkemiddel.
Dette vil kreve at tariffavtalene endres og utvikles til å bli etterspurte virkemidler av ledelsen og de tillitsvalgte i den enkelte virksomhet. Virkemidlene i tariffavtalen må sikre at virksomheten kontinuerlig utvikler sin produktivitet og markeds-, kunde- og brukertilnærming.
