Rapport fra ekspertutvalg: Finansiering av universiteter og høyskoler
Høringssvar
Arbeidslivet i Norge er avhengig av at det utdannes arbeidskraft med kvalitativt høy kompetanse som er etterspurt og anvendbar i arbeidslivet (relevans), og at det utdannes tilstrekkelig med kandidater for å møte bemanningsbehovet i ulike sektorer. Arbeidslivet er også avhengig av god etter- og videreutdanning, mer for noen sektorer enn for andre. Spekter vil i dette høringssvaret særlig vurdere ekspertutvalgets forslag i lys av disse behovene i arbeidslivet.
Arbeidsgiverforeningen Spekter viser til høringen om rapporten fra ekspertutvalget om finansiering av universiteter og høyskoler. Arbeidsgiverforeningen Spekter organiserer virksomheter innen flere sektorer, blant annet helse, kultur og samferdsel. Innen helsesektoren organiserer Spekter alle helseforetakene i tillegg til en del private og ideelle helsevirksomheter.
Arbeidslivet i Norge er avhengig av at det utdannes arbeidskraft med kvalitativt høy kompetanse som er etterspurt og anvendbar i arbeidslivet (relevans), og at det utdannes tilstrekkelig med kandidater for å møte bemanningsbehovet i ulike sektorer. Arbeidslivet er også avhengig av god etter- og videreutdanning, mer for noen sektorer enn for andre. Spekter vil i dette høringssvaret særlig vurdere ekspertutvalgets forslag i lys av disse behovene i arbeidslivet.
Ifølge to undersøkelser Spekter har fått gjennomført blant våre medlemmer (av hhv. inFuture og NIFU) så oppleves utdanningsinstitusjonene i for liten grad å respondere på endrede kompetansebehov, særlig med tanke på etter- og videreutdanning (kortere tilbud). Ved siden av de faglige kompetansebehovene så mener medlemmene også at andre kompetanser blir viktige fremover, slik som samarbeid, dybdekunnskap, brukerforståelse og kreativitet. De tre viktigste driverne for omstilling er ifølge disse studiene er teknologiske muligheter, endringer i finansielle rammer og endret brukeradferd.
Spekters medlemmer trekker også frem at de skal jobbe med omstilling i enda større grad fremover, og det gjelder også for kompetanseutvikling.
Det er derfor viktig at utdanningsinstitusjonene i større grad fremover imøtegår virksomhetenes behov, at tilgang til etter- og videreutdanning er god i alle deler av landet, og at det er gode muligheter for å kombinere dette med arbeid.
- Spekter støtter derfor ekspertutvalgets forslag om at Kunnskapsdepartementet gjør nærmere vurderinger av nye finansieringsordninger som tydeligere støtter opp under både enkeltindividers og etterspørselssidens (virksomhetenes) behov. Behovet for korte, fleksible etter- og videreutdanningstilbud vil være viktig i denne sammenheng.
Dette kan også være aktuell tematikk i utviklingsavtalene (omtalt nedenfor). Som utvalget er inne på så kan det også skje gjennom målrettet finansiering til institusjoner som velger å satse på dette, eller ved å bygge opp utdanningssentre lokalt.
Det er viktig at høyere utdanning er tilgjengelig for flest mulig, både som grunnutdanninger og som etter- og videreutdanning. Det er også viktig å holde fast ved gratisprinsippet i høyere utdanning ved at utdanning som ungdom søker skal være gratis i form av bachelor- og masterutdanninger, årskurs, etc. Slik Spekter vurderer det, så er det ingenting i ekspertutvalgets forslag som utfordrer dette.
I det følgende vil vi særlig kommentere forhold knyttet til ekspertutvalgets forslag om utviklingsavtaler og indikatorene i den resultatbaserte delen av finansieringssystemet.
Bruken av utviklingsavtaler
Ekspertutvalget foreslår at utviklingsavtalene som utarbeides i en dialog mellom departementet og den enkelte institusjon, blir en viktigere del av styringen av den enkelte institusjon.
- Spekter har også tidligere, blant annet ved høringen om Hægelandutvalgets rapport, støttet både innføringen av utviklingsavtaler og at det knyttes finansiering til dem. Det siste er også noe dette ekspertutvalget foreslår, og Spekter støtter fortsatt dette.
Utviklingsavtaler vil bli et relativt sett viktigere styringsverktøy hvis styringssystemet ellers forenkles og antallet resultatbaserte komponenter reduseres. Målet bør være å gi større rom for strategisk utvikling av den enkelte institusjon og sørge for større mangfold og bedre arbeidsdeling i sektoren. Dette er krevende å oppnå hvis styringen i hovedsak består av felles, resultatbaserte komponenter for alle institusjoner slik det i hovedsak har vært hittil. Samtidig er det viktig at utviklingsavtalene ikke medfører for stort byråkrati. Det bør være få slike indikatorer, og de bør utvikles i en tett dialog mellom departementet og den enkelte institusjon.
Utviklingsavtalene bør også være en mulighet til i større grad å rette oppmerksomheten mot arbeidslivsrelevans. Institusjonene bør stimuleres til å tilby utdanninger arbeidslivet etterspør, dette gjelder også innen etter- og videreutdanning som nevnt ovenfor. Selv om det ikke skulle knyttes finansiering til dette i utviklingsavtalene, så bør arbeidslivets behov og samarbeid med arbeidslivet uansett være en viktig tematikk for utviklingsavtalene.
Utviklingsavtalene bør også benyttes til å rette oppmerksomheten mot den store graden av forsinkelser og frafall fra studiene. Omtrent en tredel av de som starter i høyere utdanning har etter åtte år ingen fullført grad, og forsinkelser er utbredt både på bachelor- og mastergradsstudier. Dette er et stort samfunnsmessig problem, og det bidrar blant annet til at også Spekters medlemmer har større bemanningsutfordringer enn de ellers ville hatt.
Det kan være mange grunner til at det er slik, og det er ikke bare institusjonenes ansvar. Samtidig er det også slik at den faglige oppfølgingen og veiledningen av studenter er av stor betydning. Derfor kan det å rette oppmerksomheten mot dette i utviklingsavtalene gi insentiver til institusjonene til å arbeide med det de faktisk kan gjøre noe med.
Det er viktig å motvirke eventuell uønsket tilpasning til et redusert antall resultatbaserte indikatorer. Utviklingsavtalene kan brukes til nettopp dette, særlig hvis den relative uttellingen for de resultatbaserte komponentene øker slik det foreslås. For eksempel vil en økt relativ vektlegging av studiepoeng kunne føre til insentiver til å oppskalere «billige» studier uten at disse nødvendigvis er etterspurt i arbeidslivet.
- Spekter mener at å knytte finansiering til utviklingsavtalene aktualiseres ytterligere dersom antall resultatbaserte komponenter reduseres og forenkles slik som utvalget foreslår.
Innretningen på indikatorer i den resultatbaserte delen av finansieringssystemet
Ekspertutvalget foreslår å fjerne dagens komponent for antall kandidater, bortsett fra for antall doktorgrader.
- Spekter støtter dette. Det kan begrense omfanget av at videreutdanninger bygges ut til mastergradsutdanninger når dette nødvendigvis ikke samsvarer med behovet i arbeidslivet. Dette er særlig viktig for videreutdanningene for spesialsykepleiere.
Opposisjonen på Stortinget fremmet i forrige periode forslag om å innføre en resultatbasert komponent knyttet til arbeidslivsrelevans ved at institusjonene skulle belønnes etter i hvor stor grad studentene får relevant jobb etter studiene.
Ekspertutvalget har vurdert dette, men foreslår at det ikke følges opp. Hovedbegrunnelsen synes å være at en slik indikator ikke nødvendigvis sier noe om dagens studenters fremtidige suksess i arbeidslivet, og at det vil det være følsomt for blant annet konjunktursvingninger.
Men institusjonene har store interesser i å utdanne for et fremtidig arbeidsliv. En slik komponent ville kunne gi institusjonene insentiv til å gjøre gode og fremtidsrettede arbeidsmarkedsanalyser.
- Spekter er prinsipielt for en resultatbasert komponent for arbeidslivsrelevans, men mener dette bør utredes videre med tanke på gode egnede indikatorer og praktisk gjennomføring.