Sentrale utfordringer fremover

Norge er inne i en utfordrende økonomisk situasjon. Den geopolitiske situasjonen preger både politikken og økonomien, og legger tydelige føringer også for statsbudsjettet. Tidene med et stort økonomisk handlingsrom synes å være forbi. Tiåret vi er inne i blir krevende, og det er nødvendig med tydeligere politiske prioriteringer enn det som har vært nødvendig tidligere. Krigen i Ukraina har ført til en ytterligere forsterking av disse trekkene. Det innebærer at de vil treffe Norge enda raskere og hardere enn man kunne forutse for noen år siden. Det som treffer i makro, vil ha direkte konsekvens for mange virksomheter i mikro. Sjelden har sammenhengen mellom det geopolitiske bildet, de nasjonale makroøkonomiske konsekvensene og utviklingen i den enkelte virksomhet vært tydeligere. Dette skjer både gjennom at virksomheter direkte påvirkes av en endret markedssituasjon, eller at de blir berørt gjennom at myndighetene endrer rammebetingelsene for å håndtere den aktuelle situasjonen.

Trendene treffer også enkeltmennesker. Selv om arbeidsledigheten ved inngangen til 2023 er lav, har den høyeste prisveksten på 30 år og hyppige rentehevinger sammenholdt med reallønnsnedgang, påvirket manges privatøkonomi betydelig den siste tiden. Det skaper uro og press på å etablere kortsiktige, politiske løsninger. Behovet for økonomiske innstramminger i mange land kan raskt endre sysselsettingen i Norge på en negativ måte. Fremover må det derfor bli en større vekst i verdiskapende arbeidsplasser som kan finansiere de offentlige budsjettene.  

Verdier må skapes før de kan fordeles

Bærekraftig økonomisk vekst og økt verdiskapning i næringslivet er helt avgjørende for en fortsatt sterk velferdsstat. En viktig forutsetning for den norske velferdsmodellen er at den finansieres i fellesskap, gjennom innbetaling av skatter og avgifter til det offentlige. De som har mest, skal bidra mest. De som trenger mest velferd, skal også få mest, gjennom tilrettelagte ordninger.

På samme måte som velferdstjenestene er avhengig av verdiskapingen i næringslivet, er verdiskapingen i næringslivet avhengig av velferdstjenestene. Barnehager og skolefritidsordninger bidrar som grunnlag for høy sysselsetting og god tilgang på arbeidskraft. En god skole utdanner kompetente arbeidstakere. Gode ordninger ved arbeidsledighet, sykdom og uførhet gir folk trygghet til å satse på nye muligheter. Virkemidler for næringsutvikling hjelper fram innovasjon og nyskaping. Velferdssamfunnet er følgelig et resultat av verdiskapingen både i næringslivet og i velferdstjenestene.

Vi må sikre oppslutning om skattefinansiert velferd

Det er høy vilje til å betale skatt i Norge. Den norske skatteoppslutningen er undersøkt annethvert år siden 1985 (Norsk Monitor). Siden årtusenskiftet har andelen som er enig i at det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet økt fra rundt 40 prosent til rundt 70 prosent i 2021. I samme periode falt andelen som var uenig i samme utsagn fra rundt 50 prosent til 23 prosent.

Bedriftsbeskatningen må ikke være høyere enn at konkurranseevnen opprettholdes. Endringer som vrir beskatningen i en mer miljøriktig retning, vil kunne bidra til nødvendig omstilling. Forutsigbarhet i skattepolitikken er en forutsetning for at bedrifter vil ta langsiktige investeringsvalg. Det er derfor uheldig hvis det innføres større endringer som ikke har vært godt utredet og forankret i forkant.

Tiltakene som iverksettes for å sikre finansieringsevnen og tjenesteevnen i velferdstjenestene må ikke gå på bekostning av finansieringsviljen. Styrking av arbeidslinjen, høyere skatter, økt bruk av egenandeler og ulikhet i nivået på velferdsytelser, er tiltak som for innbyggerne vil oppleves som at prisen for velferdstjenestene går opp. Dersom innbyggerne opplever at kostnaden ved de offentlige velferdstjenestene øker, er det også viktig at de opplever tjenestene som relevante, og at de leveres til forventet kvalitet.

Tiltak som kan øke produktiviteten i velferdstjenestene, som økt bruk av maskiner og digitale løsninger til å gjøre oppgaver mennesker tradisjonelt har gjort, kan i noen tilfeller kan oppleves som en svekkelse av tilbudet. Dette understreker behovet for å rasjonalisere de riktige arbeidsprosessene. Tiltak som kan bidra til økt produktivitet i tjenesteproduksjonen uten at det oppleves som en svekkelse av kvaliteten på tjenestene, bør derfor prioriteres.

Økt privat velstand vil ventelig bidra til økte forventninger til velferdstjenestene. Dagens unge voksne har vokst opp med andre forventninger til velferdsstaten enn dagens eldre. Sannsynligheten er derfor stor for at fremtidens eldre vil ha høyere krav til kvalitet og individuell tilpasning enn det som er tilfellet i dag. Denne forventingen vil representere et økt press på offentlige finanser. Dersom offentlig sektor ikke innfrir ønsket kvalitet på velferdsgodene som finansieres av fellesskapet, kan det bidra til redusert tillit og dermed skattevilje.

Fremover vil det derfor være ekstra viktig å sørge for høy brukertilfredshet i det offentlige tjenestetilbudet. Det krever høy tjenesteevne i form av kapasitet til å levere i omfang, men også et økt brukerfokus og kvalitet, slik at tjenestene oppleves som gode og brukerrettede.

Aldrende befolkning og sentralisering utfordrer samfunnets bærekraft

De neste årene vil Norges befolkning eldes betydelig. SSB har anslått at antall mennesker over 67 år vil øke med om lag 70 prosent frem mot 2050. Det gir en stor økning i behovet for helse- og omsorgstjenester, noe som vil legge press på de offentlige finansene, men også utfordre velferdsstatens evne til å tilby gode tjenester til alle. Andelen yrkesaktive per pensjonist reduseres dramatisk. I dag er det 3,8 mennesker i yrkesaktiv alder (20-66 år) per person over 67 år. I 2050 er det ventet at dette forholdstallet vil være 2,2. Det er også ventet at sentraliseringen vil øke i årene som kommer. Det vil forsterke de lokale virkningene av eldrebølgen, og gjøre de enda vanskeligere å møte etterspørselen etter velferdstjenester i de minst sentrale kommunene. Dette vil igjen føre til et økt press på andre deler av helsetjenesten. Samtidig vil finansieringsevnen gå ned.

For at velferdsstaten skal være bærekraftig, må offentlig sektor fornye seg og bli mer effektiv. Det vil bli nødvendig med en tydeligere prioritering mellom ulike offentlige oppgaver.

For å møte fremtidens behov for arbeidskraft på en bærekraftig måte, er det også viktig at arbeidslivslovgivningen oppleves som relevant og hensiktsmessig.

Gjennom blant annet å sørge for at arbeidstidsordningene er i tråd med både arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets behov, kan man bidra til å sikre nok arbeidskraft. Befolkningen forventer i tillegg stadig flere velferdstilbud tilgjengelig døgnet rundt, og de politiske kravene til tilgjengelighet på velferdstjeneste øker. Felles for de fleste av Spekters medlemsvirksomheter er at de utfører viktige samfunnsoppdrag, og 2/3 av arbeidstakerne arbeider i ulike turnusordninger. Det gir helt andre utfordringer enn for virksomheter hvor ordinært dagarbeid er hovedregelen.

Selv om tjenesteevnen fremstår som den mest presserende utfordringen som følger av en økende sentralisering, vil utviklingen også føre med seg noen større ringvirkninger i økonomien. Lav befolkningsvekst, og særlig fraflyttingen av personer i arbeidsdyktig alder, vil føre til at kommunene blir mindre attraktive både for virksomheter som ønsker å etablere seg der, og for innbyggerne gjennom at kvaliteten på tjenestene vil gå ned. For privat næringsliv vil manglende kundegrunnlag og begrenset tilgang på arbeidskraft i større grad kunne føre til nedleggelse eller utflytting av virksomhet. Det vil innebære at de tilgjengelige naturressursene ikke vil bli utnyttet, og innovasjonstakten i distriktene vil gå ned.

Det er videre en fare for at økt geografisk ubalanse vil føre til misnøye og svekket endringsvilje. Regionale forskjeller i levestandard vil kunne gi grobunn for politisk uro. I stedet for fokus på innovasjon og endringsvilje for å legge til rette for bedre løsninger, kan det føre til en kamp om ressursene.

En aldrende befolkning vil også påvirke utgiftene til alderspensjon i folketrygden. NAV har beregnet at disse utgiftene i 2031 vil være ca. 59 milliarder kroner høyere enn i dag (realverdi i 2023-kroner). Isolert sett er det positivt at vi stadig lever lenger, men endringen i alderssammensetningen i befolkningen vil påvirke både inntektene og utgiftene til offentlig sektor. Samtidig begrenser det både privat og offentlig sektors tilgang til arbeidskraft, hvilket særlig påvirker vekstmulighetene i arbeidsintensive næringer.

Økte sosiale spenninger og utenforskap

Flere av de sentrale utfordringene og utviklingstrekkene som er pekt på innledningsvis kan bidra til å øke de sosiale spenningene. Økt innvandring og globalisering gir press i retning økte inntektsforskjeller, og sentralisering bidrar til økte spenninger mellom sentrum og periferi. Det kan medføre utfordringer knyttet til utenforskap, og kan dermed svekke oppslutningen om den norske modellen. Som det beskrives i Perspektivmeldingen, har vi relativt små lønnsforskjeller i Norge. Dette har ført til at lavtlønnede grupper i Norge generelt tjener mer enn tilsvarende grupper i andre land.

Høy arbeidsinnvandring og lavere handelsbarrierer har bidratt til økt konkurranse og lav lønnsvekst i enkelte sektorer som byggenæringen og andre lavproduktive tjenestenæringer. Særlig har dette påvirket arbeidsplassene med lavere krav til kompetanse og produktivitet.

På samme måte vil teknologisk utvikling og en omstilling til et grønnere næringsliv representere en større utfordring for enkelte arbeidstakere. I et land som Norge, hvor det største sosiale skillet er knyttet til hvorvidt man er i eller utenfor arbeidsmarkedet, kan digitalisering og globalisering dermed bidra til økte forskjeller. Erfaringene fra koronapandemiens påvirkning på arbeidsledigheten viser videre at enkelte grupper av arbeidstakere er mer sårbare for denne typen økonomiske sjokk og endringer enn andre.

Spekter er opptatt av at ulikhetene ikke må bli for store. Dette er viktig for at vi skal fortsatt ha oppslutning om et skattefinansiert velferdssystem, og dermed den norske modellen der tillit mellom folk, mellom myndigheter og folk, og mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er bindemidlet. Svekkes denne tilliten går det utover den norske modellens mulighet til å håndtere nødvendig omstilling, og dermed sikre vår fremtidige velferd.

Dette handler også om hvordan vi som samfunn evner å inkludere de som i dag står utenfor arbeidslivet. Det krever en balansert tilnærming der det tydelig defineres hvor virksomhetenes ansvar starter og slutter, og ikke minst må staten aktivt ta et større ansvar for å sikre mer fleksible ordninger som gjør overgangen fra passive støtteordninger til arbeid enklere – både for den enkelte som skal inkluderes og for virksomhetene.

Digitalisering gir økt endringstakt

Nøkkelen til å lykkes med digitalisering ligger ikke i teknologien som brukes, men i menneskene som bruker den og i lovverket som enten legger til rette for eller hindrer digitalisering. I Norge har vi gode forutsetninger for å lykkes. Vi har en godt utbygget digital infrastruktur og avanserte brukere som tidlig tar i bruk ny teknologi. Dette har stor betydning for samfunnsutviklingen, blant annet gjennom økt produktivitet og utvikling av nye tjenester og markeder. Men lovgivningen henger etter, og bremser dermed den teknologiske utviklingen. Det handler dels om å få på plass nytt lovverk som tilrettelegger for nye digitale løsninger, og dels om å transformere eksisterende lovverk og administrative ordninger slik at de egner seg bedre for digitalisering.

Den teknologiske utviklingen øker potensialet for effektivisering av offentlig sektor og forbedring av offentlige tilbud. Ved å levere bedre tjenester til lavere kostnader, kan velferdsstaten både bli bedre og mer bærekraftig. Skatteetaten og Statens vegvesen sine kjøretøy- og trafikanttjenester er eksempler på vellykket digitalisering. Løsningene har både gitt betydelig effektivisering i etatene og mer brukervennlige og mindre tidkrevende løsninger for næringsliv og privatpersoner som bruker tjenestene. Tilsvarende står kollektivtrafikken i en transformasjon som gradvis gir brukerne bedre informasjon, mer tilpassede tjenester, og produktivitetsvekst gjennom etterspørselsstyring og automatisering.

En rekke av dagens velferdsordninger er fortsatt utpreget analogt utformet, med et komplekst sett av rettigheter med tilhørende søknadsskjema, enkeltvedtak, terskelverdier og betydelig innslag av skjønnsbasert saksbehandling. Dette krever både mye arbeidskraft til saksbehandling og er komplisert, tids- og ressurskrevende å forholde seg til for brukerne. I sum skaper dette en friksjon som krever betydelig politisk oppmerksomhet. Spekter mener regelverket bør endres i retning mer universelle, digitalt baserte velferdsordninger som gir mer brukervennlige løsninger også på velferdsområdet, stimulerer mer til arbeid og frigjør ressurser både i offentlig sektor og hos brukerne til kompetanseheving og mobilisering av arbeidskraft.

Det teknologiske skiftet gir betydelige kompetansemessige utfordringer. Næringslivet endrer seg kontinuerlig. Nye bedrifter etableres, andre legges ned, og arbeidskraft og kapital flyttes fra lavproduktive til høyproduktive bedrifter og næringer. Digitalisering bidrar til en betydelig omstilling av næringslivet og påvirker hvilken kompetanse som etterspørres. Dette kan bety at de som i dag står utenfor arbeidsmarkedet, eller er i randsonen til arbeidsmarkedet, vil stå enda lenger unna muligheten til å kunne bli en del av det fremtidige og mer høyspesialiserte arbeidslivet.

Produktivitetsforbedringer gjennomføres på den enkelte arbeidsplass. Utvikling av arbeidsprosesser både i produksjon og tjenesteyting, skjer i dag i et raskt tempo. Det krever stadig utvikling av nye arbeidsformer og ny kompetanse. Utvikling av teknologiske innovasjoner, og evnen til å utnytte disse vil være avgjørende for å øke produktiviteten fremover.

Digitaliseringen utfordrer viktige elementer i inntektspolitikken. Økt automatisering har styrket industriens konkurransekraft, og redusert arbeidskraftbehovet i mange av de yrkene som i dag utgjør frontfaget. Når en mindre andel av de ansatte omfattes av frontfaget, vil dette kunne svekke legitimiteten til frontfagsmodellen, og dermed få konsekvenser for lønnsdannelsen. I tillegg vil det kunne være en trussel mot legitimiteten for modellen dersom anslaget for lønnsveksten er lavere enn resultatet. I topartssamarbeidet, altså mellom arbeidsgiver og de enkelte fagforeningene på den enkelte virksomhet, kan partssamarbeidet bli utfordret ved at arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden kan ha ulik inngang til denne problemstillingen. For Spekter vil det derfor være en prioritert oppgave å arbeide inn mot fagforbundene for å få en forståelse for nødvendige endringer som en følge av digitaliseringen.

Klimaendringer krever omstilling

I april 2022 lanserte FNs klimapanel (IPCC) tredje del av sin sjette hovedrapport. Rapporten omhandler utslippsutviklingen og løsninger for å begrense utslipp av klimagasser. Panelet konkluderte med at for å oppfylle Parisavtalen må vi ha umiddelbare kutt i klimagasser i alle sektorer, og at utslippene må nå toppen før 2025, og deretter gå kraftig ned. Over hele verden er investeringsbehovet i klimatiltak tre til seks ganger over dagens nivå fram til 2030.

Klimapanelet har gjennomgått all relevant forskning som handler om klimatiltak i alle sektorer, vurdert hvor mye utslipp som må kuttes og hva det koster. For å nå utslippsmålene kreves det at vi endrer energiforbruket vårt. Panelet peker på at vi ikke lenger kan basere den økonomiske veksten på forbrenning av fossile energikilder.

Samtidig trenger verden energi. Det globale energiforbruket er ventet å stige de kommende tiårene. Størst vil veksten være i deler av verden som til nå har ligget etter i industrialiseringen. Særlig vil et økt energibehov i land utenfor OECD bidra til å øke det globale energiforbruket.  Dette medfører at verdens energiforbruk i større grad dekkes av fornybare energikilder, og øker behovet for beredskap og tilpasset arealplanlegging. Ettersom ressursene forbrukes, vil redusert petroleumsvirksomhet legge press på samfunnets finansieringsevne. Det påvirker også etterspørselen etter arbeidskraft i en sektor med historisk høy verdiskaping. Redusert aktivitet i petroleumssektoren vil igjen skape betydelige ringvirkninger i fastlandsøkonomien.

For Spekters medlemsvirksomheter vil økte klimakrav gi muligheter, men de kan også gi utfordringer. Mange av Spekters medlemsvirksomheter går i front i den grønne omstillingen av Norge. Samtidig kan en for sakte overgang til en mer bærekraftig utvikling medføre at myndighetene må gripe inn med tiltak som kan redusere virksomhetenes og dermed ledernes handlingsrom.

Maktforholdene i samfunnet endres

I 2023 er det 20 år siden den siste maktutredningen forelå. En hovedkonklusjon i sluttrapporten den gang var at det representative folkestyret var svekket samtidig som det skjedde en økende rettsliggjøring av samfunnet.

Lovfestingen av individuelle rettigheter er en del av en langvarig tendens på flere samfunnsområder. Makt- og demokratiutredningen i 2003 pekte på at det fra 1990-tallet er vedtatt en rekke lover i Norge som rettighetsfester krav til helsetjenester, velferd og utdanning. Utviklingen med rettighetsfesting har fortsatt også etter 2003.

Individuelle rettigheter preger også arbeidslivspolitikken. Lovfestingen har dels handlet om å utvide allerede eksisterende rettigheter (for eksempel fleksibel arbeidstid, permisjonsrettigheter, personvern) og dels å etablere nye rettigheter (slik som varslervern og opptjening av tjenestepensjon).

Det økende omfanget av individuelle arbeidstakerrettigheter begrenser ledernes handlingsrom. Dette skjer både ved at de materielle arbeidsgiverpliktene blir flere og mer omfattende, og ved at det parallelt med rettighetene også ofte etableres arbeidsgiverplikter overfor myndighetene knyttet til rapportering og dokumentasjon for å sikre etterlevelse av reglene.

Mange av rettighetene følger naturlig av samfunnsutviklingen og den teknologiske utviklingen, men det har vært et politisk valg å gi disse rettighetene en individuell innretning. Denne individualiseringen oppfattes av mange som selvsagt ettersom mye av samfunnsutviklingen ellers har gått i en slik retning.

Medias fokus på enkeltindividers problemer og historier kan trigge ny lovregulering.  Hva som best tjener samfunnet som helhet kan komme i bakgrunnen til fordel for smale problemstillinger. Fremveksten av sosiale medier og samspillet mellom dem og de tradisjonelle, redaktørstyrte mediene kan forsterke dette.

Makt- og demokratiutredningen viste at kollektiv deltakelse i stabile foreninger og organisasjoner har gått tilbake, og blitt erstattet av mer aksjonsrettede former for påvirkning.  Den norske arbeidslivsmodellen med trepartssamarbeidet er basert på deltakelse i ansvarlige arbeidslivsorganisasjoner. Det er derfor viktig at alle tre parter respekterer og støtter opp om modellen.

De siste 20 årene har samfunnet gjennomgått store endringer. Informasjonsformidling og samfunnsdebatt har flyttet seg til digitale plattformer. Rettighetsfestingen preger flere politikkområder. Samtidig finnes det få klare analyser av de politiske og velferdsmessige konsekvensene av rettighetsfestingen. Det er lite kunnskap om hvilke virkninger slike rettigheter har for innbyggerne, for lokaldemokratiet og for politikernes handlingsrom.

Spekter mener derfor det er behov for en ny maktutredning som blant annet har søkelys på rettighetsfestingens betydning for maktforholdene i samfunnet, på hvilken måte digitale plattformer utfordrer maktforholdene i samfunnet, og hvordan dette påvirker forvaltningen og mulighetene for omstilling og utvikling av offentlig sektor.