Kronikk i Dagbladet 21. november 2017 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

«Fjernhandel vil floppe, fordi kvinner liker å komme ut av huset, liker å holde i varer og liker å kunne ombestemme seg», sto det i det velrennomerte Time Magazine på 60-tallet. At kvinner liker å kunne ombestemme seg, er en påstand jeg på egne vegne mener står seg 50 år senere. Time bommet imidlertid grovt når de spådde at fjernhandel ville floppe. Nordmenn vil i 2017 nemlig bruke ca 105 milliarder på netthandel.

Steve Balmer i Microsoft skal ha sagt i 2007 at det ikke var en sjanse i havet for at Iphone skulle få en signifikant markedsandel. I rest my case. I rested my case også i 2016, da Amina Sewali sang Solveigs sang i Nationaltheatrets oppføring av Peer Gynt.. Skulle du sett: Ugandiskfødte Amina i grønn minikjole og langt, svart hår sang om sin lengsel på en av landets hovedscener. Ikke var hun blond, ikke var hun skrøpelig. Hun var sterk, mørk, norsk og helt klart ikke tander. Men hun var like fullt Solveig.

Vanskelig å spå - særlig om fremtiden Hjemme hos oss, har vi den siste uken hørt vår femtenårige sønn fremføre replikker fra Ibsens «Et dukkehjem». Hans eldre søster har klikka hver gang broren har tatt på seg Knut Risan-stemmen og sagt «Min lille lerkefugl!» Det har riktignok tatt nesten 140 år fra Ibsen var så gæren at han antydet i et teaterstykke at kvinner skulle stå opp for seg selv, til landet nå har både kvinnelig statsminister, finansminister og utenriksminister. Jeg har møtt dem alle tre, og «Lerkefugl» er ikke det første du tenker på, for å si det forsiktig

Når du er født i 1964, som jeg er, har du reist mye og sett mangt, som det heter i Ivo Caprino-filmene. Jeg har for eksempel erfart at personsøkeren fikk kort levetid, og at mine barn ikke aner hva en stensil er. Jeg har videre med glede fått oppleve at pasienter som var for gamle for en hjerteoperasjon da de var 75, i dag blir operert med suksess for samme lidelse når de er 90 – fordi både folkehelsen har blitt bedre, og den medisinske og teknologiske utviklingen har vært fantastisk.

Likevel må jeg si at høydepunktet for opplevelser i kategorien «Det trodde jeg aldri jeg skulle oppleve» kom da konsernsjefen i Avinor, Dag Falk-Petersen nylig innledet på Spekters konferanse om smart samferdsel. Han kunne fortelle at det innen 2040 er realistisk at alle innenlands flyruter skjer med elektriske fly. Min første tanke var å spørre om det virkelig fantes SÅ lange ledninger, men jeg innså heldigvis at spørsmålet ikke var adekvat før jeg rakk å stille det. Tenk for et samfunnsansvar Avinor og flyselskapene tar! Her snakker vi bærekraft, fremtid, utslipp, vern, Arktis og våre oldebarn i samme ambisjon. Pluss litt til.

Hvor skal vi finne fem milliarder hvert år?

Det er derfor med stor ydmykhet vi både skal være urolige og ubekymret for fremtiden. I følge Regjeringens perspektivmelding, må vi allerede om ti år finne nye årlige kutt på fem milliarder kroner. Hvis ikke går det i grøfta med velferdsstaten vår og full barnehagedekning, gratis sykehus, offentlig eldreomsorg, likeverd, små forskjeller mellom folk og så like muligheter for alle som mulig.

Så hvor finner vi de fem årlige milliardene? Mange har forslag, men de fleste er solid innpakket i lett utydelig, rosaskimrende cellofan. Noen snakker om å øke skattene, vi vet alle hvordan det gikk med dem i Stortingsvalget. Andre tror vi skal ha «Den Store Julekvelden» en gang til – som da vi fant olje på kontinentalsokkelen lille julaften i 1969, men det er uklart hvor den nye «oljen» er, og hvilket boreutstyr som bør benyttes.

Både tidligere og nåværende regjering viser til at medisinen er å styrke arbeidslinjen og å øke produktiviteten… Gjeeeeeesp. Dette gjør bare begrenset inntrykk på folket så langt.

Men hva om vi ikke klarer å øke produktiviteten? Det virker som de folkevalgte klamrer seg til digitaliseringskraften, men det hjelper ikke å påkalle robotene i aftenbønnen. Kanskje har Norge hentet ut mye av effektiviseringsgevinsten ved å automatisere og digitalisere allerede Det er jo ikke sikkert at spådommene om at 1 av 3 jobber blir borte gjelder like sterkt i Norge som i land som har en større andel manuelle jobber? Nylig leste vi om roboten Tord ved Kværner i Verdal som gjør inntil åtte manns jobb, og det mangler ikke på reportasjer fra ulike lagre landet rundt, der roboter i år plukker de varene mennesker plukket i fjor.

Likevel er det selvsagt fremdeles potensiale her – velferdsteknologi vil holde de fleste av oss hjemme, og borte fra aldersheimen i flere år enn for generasjonene før oss. Men det er en mager trøst – vi er fortsatt langt unna inndekning av disse fem milliarder kronene pr år som perspektivmeldingen maser om.

Hva skal vi tro?

Mine venner i Fremtidsoptimistenes forening (de fleste født på 1950-tallet) nipper imidlertid til sin Amarone, og røker sine havannasigarer, mens de slår fast at SSB driver huttetu-forskning. «Dette er pessimisme», sier de, og legger til «Alt ordner seg». Vi får håpe de har rett. På den ene side har jeg lest Perspektivmeldingen på sengekanten, og ikke fått sove etterpå. Disse framskrivingene kan skremme nattoget av skinnene. Noen tror at nordlysturisme kan bli så lønnsom at vi ikke skal bekymre oss for at oljen fases ut. Da minner jeg om at det må skapes fjorten nye arbeidsplasser i reiselivsnæringen for hver arbeidsplass vi mister i oljeindustrien.

På den annen side har historien vist oss fantastisk utvikling på mange områder, og nå sier altså Avinor at det til og med er realistisk med elektriske fly. Pessimisme er dermed ikke kledelig. Norge har blitt verdens beste velferdsstat, selv om vi verken har veversker eller tømmerfløtere lenger. Hva hadde skjedd med Eidsvoldmennene hvis de hadde blitt fortalt at disse yrkene ville forsvinne? Det hadde klikka for dem, selvsagt. Hvor sannsynlig ville de ment det var hvis noen hadde antydet at det 200 år etter Riksforsamlingen skulle være mulig å livnære seg som webutvikler, blogger og profesjonell fotballspiller?

Likevel har jeg konstatert at dystre spådommer er gjort til skamme, og det har også blitt slutt på personsøkere og de fleste små Lerkefugler. Hva skal vi tro? Si det. Selv har jeg verken ungdommens tro på en helt utslippsfri verden der alle er glade, friske og spiser kortreist, økologisk mat, eller Fremtidsoptimistenes laid back-oppfatning om at alt ordner seg.

Uansett: ingenting fikses av seg selv. Min 53-årige snusfornuft slår et slag for tanken om at vi alle skal stå sammen for små forskjeller mellom folk, og velferd til alle nå og i evigheten. Eller for å si det med Dagbladets kommentator Ola Magnussen Rydje: «Gode valg i dag – fred i galaksen i morgen». Lykke til, alle sammen!