Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 7. november (krever innlogging, men teksten kan også leses under).

I høst har vi opplevd en debatt med så klare islett av 70-tallet at det er rett før vi ser næringsminister Vestre med lilla Sigrun Berg-skjerf og fotformsko. Skjegget har han allerede. Siden næringslivet ikke har tatt seg sammen og økt den håpløst lave kvinneandelen på 20 prosent i AS-styrene, har han raslet med kjønnskvoteringsvåpenet. En så lav kvinneandel er ikke bare unødvendig, men også en svært lavt hengende frukt for politikere som vil markere seg. Paradoksalt nok vil imidlertid forslaget gjøre kvinner en bjørnetjeneste.

Da regjeringen Bondevik argumenterte for loven om minst 40 prosent kvinner i ASA-styrene fra 2005, var antakelsen at flere kvinner i styrene ville ha mange fordeler. Lønnsomheten ville øke fordi kvinner - altså som gruppe – skulle bidra til at de strategiske valgene i styrerommene ville blomstre grunnet de høye hælenes inntog. Med flere kvinner i styrene, skulle ringvirkningen også bli flere kvinnelige toppsjefer. Andre mente at ukvalifiserte kvinner vil dytte kvalifiserte menn ut av styrene og gi svekket lønnsomhet og styring. Dette slo ikke til. Kjønnskvotering til styrer har ikke hatt noen signifikant betydning for virksomhetenes verdiutvikling i verken positiv eller negativ retning (NHH).

I 1995 ble det krav om minst 40 prosent kvinner i formannskapene i kommunene. Det førte selvsagt til flere kvinner i formannskapene, men ikke i særlig grad i kommunestyrene. Sannsynligheten for at kvinner fikk posisjoner som ordfører eller rådmann økte heller ikke, og reformen hadde minimale effekter på kommunens økonomiske prioriteringer (forskning fra BI).

I styrene i statlig eide selskaper har det i tiår vært oppnevnt minst 40 prosent kvinner. Jeg har aldri hørt noen mene at disse ikke gjør tjeneste på lik måte som mennene. Det viktigste er at styrene fungerer bra sammen som kollegium, og har komplementær kompetanse.

Den mest åpenbare årsaken til at vi likevel må finne både kvinnelige og mannlige styremedlemmer er rett og slett for å oppnå mer likestilling i hele samfunnet, også på toppen. Så hvorfor kan dere ikke bare ta dere sammen der ute i næringslivet og lete litt mer etter begge kjønn? Hadde dere gjort det, hadde vi sluppet å få dette kvoteringsspøkelset på besøk.

 Hvis Vestre får gjennomslag for forslaget sitt, må nemlig kvinner heretter møtes med vurderingen – «Er du kvalifisert eller kvotert?». Det slipper vi i dag. Det vil dermed være et tilbakeslag for likestillingen om kvinner selv og andre skal måtte lure på om vi har fått et verv på grunn av kvalifikasjoner eller kjønn.

45 prosent av Spektermedlemmene har kvinnelig toppsjef, ingen kvotert, alle best kvalifisert. Det sendes sjelden ut pressemelding lenger om at den første kvinne har inntatt sjefsstolen.  

En oppfordring til næringslivet: Vær litt kreative –gå sammen regionalt og driv enda mer talentjakt, kvalifisering og styreopplæringsprogrammer (be om økonomisk støtte fra Vestre), tenk litt mer tilrettelegging. Og mens dere først er i gang: Kan dere slutte å si at dere som mannlige toppledere ikke kunne klart jobbene deres hvis dere ikke hadde hatt kona som bakkemannskap hjemme? Det hadde nok også hjulpet litt på holdningsarbeidet.

Vi må få sendt 70-tallet tilbake til pensjonisttilværelsen, slik at likestillingsdebatten ikke har dette elitistiske preget den har hatt i høst. Vi må også kurere den berøringsangsten samfunnet har for å diskutere store likestillingsproblemer. Kvinner jobber mest deltid, og har bare 60 prosent av menns inntekt. Menn har kapitalinntekter - kvinner offentlige overføringer. Kvinner har 60-70 prosent høyere sykefravær enn menn. Mange damer tafses på på jobb. Feministvaskingen tre Frognerdamer bedrev da de startet skjønnhetssalong i høst ble for mange mer interessant enn Abida Rajas bok om kvinneundertrykking som kom samtidig. Fortsatt har for mange kvinner ikke økonomisk selvstendighet fordi de ikke får lov å lære norsk eller ta seg jobb, og unge jenter blir hvert år sendt utenlands og tvangsgiftet. Når skal vi snakke om dette?