Ledelse i etterbudsjetteringens tid
Ledelse
Ledere bør kunne forvente at folkevalgte gir dem ryggdekning og legitimitet i ofte smertefulle prosesser med å forklare og forsvare kutt.
Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 4. mars. (Teksten er også gjengitt under).
Det hadde passet å spille Jahn Teigens «Optimist» på stadionlyd da Stortinget vedtok statsbudsjettet med prisvekstforutsetning på 2,8 prosent. På det tidspunktet anslo de fleste prognosemiljøene at prisveksten ble nærmere fem prosent.
Heller ikke styrer og ledelse i bevilgingsfinansierte virksomheter bruker penger de ikke har. De holder seg til Stortingets beslutninger, og setter tæring etter næring. Tilpasningene sykehuslederne for eksempel gjør, er tilpasninger som alle ledere tyr til i slike situasjoner: Stillinger holdes ubesatt, investeringer settes på vent. Når investeringer ikke gjennomføres, tar omstillinger lenger tid, fordi planer om å ta i bruk ny teknologi og nye arbeidsformer utsettes. 9 av 10 helseforetak må redusere tjenestetilbudet, 3 av 4 må nedbemanne. (Tiltakene går selvsagt ikke på bekostning av nødvendig helsehjelp.)
Det er helt realt at de folkevalgte vil stramme inn. Det er også helt fair å bruke budsjettet for å tilskynde effektiviseringer. Stortinget kommuniserte imidlertid verken krav om produktivitetsvekst eller varslet lavere aktivitet. De sa det motsatte - at avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen var avviklet, og ble selvsagt forstått slik at virksomhetene skal levere tjenester på minst samme nivå som før. Vi kan ta sykehuslederne som eksempel. Slik jeg kjenner dem, er de 100 prosent lojale til politiske beslutninger. De trekker faktisk raskere enn sin egen skygge når det gjelder å gjennomføre politikk. Jeg har aldri hørt en politiker mene noe annet om sykehusledere heller.
Det er ledere i operativ drift som må prioritere når aktivitet må reduseres. Det er de samme lederne som må kommunisere beslutningene til pasienter, pårørende, fagforeninger og brukerorganisasjoner, og deretter forsvare prioriteringene i flombelyste, åpne styremøter og i media.
Når prisveksten er alt for lavt budsjettert uten at de folkevalgte har kommunisert at konsekvensen blir lavere aktivitet, må lederne gjennomføre uten å ha den legitimiteten de kunne hatt om de folkevalgte hadde sagt tydelig at «nå blir det nedskjæringer fordi vi folkevalgte har kommet til at det er disse prioriteringene vi må gjøre nå.»
Helsepersonellkommisjonen er forbilledlig tydelig. Fremover må de folkevalgte tydeliggjøre bedre at det er de som har ansvaret for at det er samsvar mellom pasientrettigheter, ønsket kvalitetsheving, kapasitet og tilgjengelig personell og ressurser. De bør dermed ikke bare si hva som IKKE skal kuttes, men også si til befolkningen at fremover kan ikke alt prioriteres som i dag, det kan bli nødvendig at noen må reise lenger for en undersøkelse, og forbruket av tjenester som ikke gir helseverdi må ned. Helseledere bør fremover kunne forvente at de ikke står alene i å måtte forklare og forsvare dette. Politikerne må gi dem ryggdekning og legitimitet i ofte smertefulle prosesser.
Finansministeren varslet over en måned inn i budsjettåret at «vi ønsker å videreføre det aktivitetsnivået som vi la til grunn» likevel, og lovet penger i revidert nasjonalbudsjett i mai. Ledere i bevilgningsfinansierte virksomheter bruker fremdeles ikke penger de ikke har, og avventer i stoisk ro hvilket budsjett de egentlig har for 2023 til Stortinget har behandlet dette seks måneder ut i budsjettåret. De er sikkert lettet over tilleggsbevilgninger, men fra utsiden kan vi jo lure på hva etterbudsjettering gjør med lederlegitimitet.
Styrer og ledere som nå har brukt tillitskapital og ressurser på å forsvare kutt i tjenestetilbud og forklare hvorfor ansatte som slutter ikke kan erstattes med nye, hadde nok satt pris på en annen budsjettprosess i år. Nå vet de at «det kommer noe mer», men ikke hvor mye før nesten midt i budsjettåret. Vi får håpe etterbudsjettering som konsept dør ut med 2023. Det blir i motsatt fall vanskelig for styrer og ledelse å formidle prioriteringer og justeringer med legitimitet fremover. De fleste pressgrupper vil kunne vise til at det sikkert kommer penger i revidert nasjonalbudsjett. Det gjorde jo det i 2023.