Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 25.september (krever innlogging, men teksten kan også leses under).

Ytringsfrihetskommisjonen vil «gjøre det tydeligere for offentlig ansatte hvilke «lekkasjer» som er lovlige», og mener det må presiseres at offentlig ansatte har rett til å gå til mediene uten først å si fra internt. Det er lett å være enig i hvor viktig det er å hegne om demokratiet og ytringsfriheten- vi blir jo daglig minnet om det. Brede høringer, innsynsrett og åpne møter – alt dette bidrar til en transparent, ikke-korrupt offentlig sektor, og like viktig: til den opplyste offentlige samtalen. Alle skal selvsagt også ha rett til å ytre seg, men blir den opplyste offentlige samtalen bedre av at offentlig ansatte lekker til pressen midt i en saksbehandling?

Kommisjonen sier at offentlige ansatte har en «lojalitetsplikt» overfor samfunnet til å bidra til den offentlige debatten fordi de «forvalter samfunnets verdier». Det kan nesten leses som at de mener ytringsfrihet er ytringsplikt? Økte forventninger til at offentlige ansatte skal bidra med det kommisjonen kaller «lekkasjer» til mediene, vil utvilsomt også kunne gi noen økte ledelsesutfordringer. Det må vi kunne snakke om, uten at noen trekker «angrep på ytringsfriheten»-kortet.

Som offentlig leder skal du altså alltid være forberedt på at dine medarbeidere skriver leserinnlegg om at «på jobben diskuterer vi om vi skal gå for alternativ x, y eller z. De fleste heller mot alternativ x, men det vil være umulig å ivareta samfunnsmandatet vårt om konklusjonen blir noe annet enn alternativ y».  Du må også ta høyde for at en idé fra deg eller en kollega i innledende drodlemøte om en sak «lekkes», for å bruke kommisjonens eget begrep, til pressen, med dertil hørende forventninger om at du må rykke ut og oppklare og forsvare hva du mener, altså før de interne diskusjonene er ferdig, og før andre, for eksempel ledere over, er involvert.

Jeg synes ikke dette er helt uproblematisk. I moderne ledelse diskuterer vi bredt en saks mange sider før vi konkluderer. Vi viser tillit til hverandre i diskusjonsfasen, utveksler ideer og tester ut løsninger. Hvis man som leder bekymrer seg for om slike samtaler skal bli lekket, vil det påvirke tilliten i et arbeidsmiljø. Kanskje vil lederen involvere færre medarbeidere når vanskelige spørsmål blir diskutert, eller en ansatt nøle med å uttrykke sitt syn i frykt for å bli omtalt på Facebook? Det er jo ikke slik at man har noe å skjule i forvaltningen, men som i alle andre miljøer trenger man tid til å diskutere seg frem til det beste faglige skjønnet – i åpenhet og tillit – før man innhenter andre innspill og til slutt kommer med en anbefaling til politikerne.  

Gjennom Hovedavtalen har vi regler for samarbeid og medvirkning, som bygger på at beslutningene blir bedre dersom de ansatte og tillitsvalgte bidrar med sin innsikt før beslutningen tas. Hva skjer med oppslutningen om dette systemet dersom de tillitsvalgte etter å ha samlet sine medlemmer om en posisjon/en mening deretter opplever at enkeltansatte foretrekker å flytte diskusjonene ut i det offentlige rom? Altså spiller ut det representative systemet?

Kanskje er det da en trøst at kommisjonen oppfordrer ledere til å «gjerne gi støtte til arbeidstakere som står i et krevende offentlig ordskifte». Antagelig betyr dette ikke bare å gi et klapp på skulderen, men også tilby at de får kommunikasjonsråd av kommunikasjonsavdelingen. En avdeling du som leder for øvrig har sterkt inntrykk av at det er ønskelig å holde så liten som mulig.

Det må gå an å være sterk tilhenger av en opplyst offentlig samtale og ytringsfrihet samtidig som man bekymres over hva det gjør med ledelse, tillit og samarbeid at du aldri vet når en intern diskusjon treffer Dagsnytt Atten.

Det er sikkert en formastelig tanke, men etter å ha lest Ytringsfrihetskommisjonens ønske om flere lekkasjer til mediene, har det streifet meg om kommisjonen har vært vel så opptatt av å sikre journalistikken noe å skrive om, som å sikre ytringsfriheten bedre kår. Men for å si det med Jose Mourinho og Magnus Carlsen «Hvis jeg sier mer nå, får jeg trøbbel»