Jeg sluttet å telle dager på dag 55. Brakkesjuken var gått over i et nytt stadium på hjemmekontoret og hjemmeskolen, og intet var uprøvd i tenåringens forsøk på å få i gang diskusjoner med mamma.

Lunsjen ble dagens høydepunkt, særlig de dagene våren ikke hadde skjønt at det var krise i landet, men fortsatte å utfordre varmerekordene. Facebook (kun anvendt av folk født før 1975), Instagram og Snap var dekorert med bilder av skiver med leverpostei og kaffe (menn) og salat med chia og spirer (kvinner). Det var «Herlig med hjemmekontor i solveggen!» og «Lunsj i hagen i 20 grader pluss». De som ikke hadde skjønt at også sjefen er på Facebook, postet henrykt «Gjemmekontor!»

Hjemmekontoradelen, arbeidslivets nye privilegerte gruppe, har med en omstillingstakt på høyde med det ypperste i norsk arbeidslivshistorie, tilpasset seg den nye hverdagen. Med aktiv fortrengning av kunnskap om at helsepersonell, butikkansatte, industrioperatører, renholdere, renovasjonsarbeidere, lokførere og konduktører ikke har jobber egnet for verken Teams eller Zoom, har hjemmekontoradelen tatt klokskapen ned på et bunn-nivå, og konkurrert i øvelsen «Hvor langt ned i kosedress-skuffen kan man komme?». Enkelte har også utviklet grenspesialiteten «Kosedress og 48-dagersskjegg», det hele godt dokumentert på sosiale medier: «Ikke bare har jeg kosedress, 48-dagersskjegg og lunsj i solveggen - min kone har århundrets ettervekst – haha! Hun er ikke blondine likevel!»

Jeg er vanligvis ikke humørløs, men jeg synes det er noe unorsk over at funksjonærer på hjemmekontor, altså de som er langt unna fare for permittering og usikker jobb, synes det er en god idé å legge ut bilder av deg selv med kosedress, 48-dagersskjegg og fake blondine i hammocken kl. 12 en vanlig tirsdag. Det dokumenterer i hvert fall ikke solidaritet med dem som må ta kollektivtransport på jobb fordi akkurat deres arbeidsoppgaver krever fysisk tilstedeværelse.

Heldigvis kan stadig flere permitterte nå vende tilbake på jobb, og brakkesjuken hos både tenåringene og de med ettervekst er på retur. Mange argumenterer for at hjemmekontor må bli den nye normalen post-corona, men hva hjemmekontor gjør med produktivitet, utvikling og trivsel over tid, vet vi faktisk ikke ennå. Arbeidslivet kan ikke endres med besvergelser om at «jeg får gjort SÅ mye mer fra kjøkkenet, altså». Lederrollen blir også mer krevende med deler av kollegiet på ikke-ergonomiske kjøkkenstoler med lys inn fra random side.

De færreste ledere har riktignok behov for å sjekke at folk jobber nok, men flere av oss er bekymret for om medarbeiderne faktisk skiller klart mellom arbeidstid og fritid. I tillegg kan ikke verdien av den ikke-planlagte faglige dialogen mellom kolleger, informasjon og kompetanse som plukkes opp, kroppsspråk og stemninger i møter, undervurderes. Den forherligelsen av hjemmekontor vi nå er vitne til, tåkelegger også lederskapets behov for oppfølging av fremdrift og resultater, samt lederens mulighet til å passe på at alle trives og utvikles. For de fleste er jobben også kameratskap og samhold. 

Kommentarfeltenes skråsikre empiriavdeling synes for øvrig å ha konkludert med at «heretter skal jeg jobbe hjemmefra fire dager i uken», som om det vil være opp til hver enkelt arbeidstaker om man skal møte fysisk på jobb. Flere medier har også artikler om «Dette kan du kreve på hjemmekontoret av sjefen». Det er å snu saken på hodet. Det er faktisk arbeidsgiver som bestemmer om «du» skal møte opp fysisk eller ikke, og hjemmekontoradelen kan ikke selverklære hjemmekontoret som den nye normalen. Vi ledere kan nok tenke oss å se dere på jobb, om ikke hver dag, så i hvert fall svært ofte.  Blant annet skal vi følge med på at dere skiller mellom arbeidstid- og fritid, at dere har det bra, og ikke sliter for mye alene med spørsmål kollegene kunne hjulpet dere med. Arbeidsplassen skal også være kameratskap, samhold og utvikling. Dessuten vet vi heller ikke om wifi´n hjemme har vært testpilot for nabojentas hackingeksperiment, gjør vi?

Her finner du innlegget på DN.no (bak betalingsmur):