Dette er et innlegg av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 15. desember. 

Foredragsholderen hadde salen i sin hule hånd, der han i upåklagelig tempo brukte hele scenen i Folkets hus. Her var både lydfiler, Powerpoint og flippover i sving. Temaet var samarbeid på arbeidsplassen, med utgangspunkt i idrettsmetaforer. Vi ble minnet om at man må spille andre gode, og tenke mer på laget enn enkeltprestasjoner. Ja, Camilla Herrem ligger i front når det kontres, men hun er avhengig av at målvakten kaster ballen presist fremover. Arbeidsplassen er som en stafett også, viste det seg, der man ikke vinner dersom ikke alle på laget presterer.

Spørsmål som «Hva med de med hull i CVen – skal ikke de få delta på bedriftens stafettlag?», eller «Hva med de delvis sykemeldte - skal ikke de få tillit til å kaste ballen fremover?», skulle nok ikke stilles. Etter hvert følte flere seg som hun som gir assisten til Camilla Herrem – alle var like viktige, og vi skulle vinne (hvem vi skulle vinne over, var noe uklart). Det hele toppet seg da foredragsholderen senket stemmen og skrev ordet TILLIT med store bokstaver på venstre flippover. Salen sukket henført, men det var ikke over ennå.

Dagens mann - av noen husket som idrettsstjerne i smal idrett på 90-tallet - gikk sakte over til høyre flippover og skrev med like store bokstaver: TILLIT. Man kunne høre en knappenål falle. «Ser dere, tillit staves likt begge veier. Tenk på det dere, fininger, og takk for i dag». Jubelen ville ingen ende ta.

Hva er nytt i at tillit staves likt begge veier, bortsett fra det åpenbare om at jo mer tillit medarbeiderne viser seg verdig, jo mer tillit får de fra sjefen, og omvendt?

Men hva om resultatene uteblir, kvaliteten faller, brukere klager, eller det skjer feil? Holder det ikke at lederskapet har vært tillitsbasert, og at det dessverre kan skje feil? Nei, selvsagt ikke. Ingen ledere innretter seg sånn. Vi lager prosedyrer, måler og følger opp. Rett som det er, kommer tilsyn og spør etter internkontrollsystemene og rutinebeskrivelsene. Ofte finner de ingen feil, men rapporterer om manglende samsvar mellom manualen og praksis. Da hjelper det ikke å si at her ledes det tillitsbasert, og ballen kommer i mål etter fremragende samspill på forhånd. Tilsynene bryr seg lite om at tillit staves likt begge veier. Svaret til lederen blir deretter å be de ansatte løpe etter ballen akkurat slik det står i læreboka, og ikke improvisere for mye. Dermed opplever medarbeiderne at de ikke får tillit til å tilpasse jobbutførelsen til den konkrete situasjonen.

Å styre offentlig sektor i stort og ikke i smått, ha tillit til at målene oppnås uten at Stortinget eller kommunestyret detaljstyrer, er ukontroversielt. At ledere dokumenterer og sammenligner resultatene med målene for å finne forbedringspunkter, er en selvsagt del av styring og utvikling. De folkevalgte må få vite hvordan fellesskapets ressurser er anvendt. Av og til tar imidlertid myndighetspålagte dokumentasjons- og rapporteringsoppgaver helt ville veier. Det skjer gjerne på tjenesteområder der politikerne kan fange velgere ved å vise handlekraft gjennom rapporteringskrav, og særlig hvis velgerne er misfornøyde med en tjeneste. Politikere kan ikke vise tillit uten ha grunnlag for det, men politikerne har ulike forståelser av «styring» og «tillit».

Mange mener at det må gjennomføres en såkalt «tillitsreform» i offentlig sektor. De ansatte må stoles på, det må være mindre styring og kontroll. De som er nærmest brukeren eller borgeren, skal gis «mer tillit» til å bruke skjønn og bestemme.

Tilbake på valen står mellomlederne. I norsk ledelseskontekst er det ganske hardt å høre politikere si at du ikke leder tillitsbasert. Det er helt i strid med de norske verdiene der vi har tillit til hverandre både på håndballbanen, i arbeidslivet og i samfunnet. Å foreslå en tillitsreform, uten konkretisering, uten forståelse for at det i all ledelse er behov for å kunne følge opp, sikre fremdrift, kvalitet og ikke minst trivsel, er for enkelt.

For tillit staves likt begge veier. Dere bør ha tillit til lederne også!

Her finner du Brattens innlegg publisert på DN.no (bak betalingsmur)