Mer politikk, takk!
Det er selvsagt positivt at mannlige stortingsrepresentanter fra Høyre slår et slag for likestilling, men enda bedre hadde det vært om de tok til orde for konkret politikk, skriver Anne-Kari Bratten i Dagbladet.
Innlegg i Dagbladet 14. juni av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter
I Dagbladet 8. juni setter ni mannlige stortingsrepresentanter fra Høyre rekord i uoffisielt norgesmesterskap i besvergelser. Anledningen er Likestillingslovens 40-årsjubileum. Artikkelforfatterne tar til orde for at menn må støvsuge mer, mens mødre må sjefe mindre slik at far slipper til på hjemmebane.
Selv om menns livskvalitet nok tradisjonelt ikke har vært et vanlig argument i likestillingskampen, minner de om at menn i likestilte land har større livskvalitet enn menn i ikke fullt så likestilte samfunn. De slår fast at deres døtre skal ha samme muligheter som deres sønner, og at unge kvinner skal ha like muligheter til jobb som menn – selv om de kan bli gravide.
Det hele toppes med «Vi kan starte med å vise solidaritet med våre mødre og søstre, og prøve å sette oss inn i hvordan likestilling påvirker de kvinnene vi bryr oss om».
Det er selvsagt positivt at mannlige stortingsrepresentanter fra Høyre slår et slag for likestilling, men enda bedre hadde det vært om de tok til orde for konkret politikk.
Politiske handlinger virker nemlig svært godt på likestillingsfeltet. Vi hadde ikke hatt det Norge vi har i dag om det ikke hadde vært for Likestillingsloven og fremsynt politikk på 70-tallet, for eksempel.
Et annet prakteksempel på effektiv likestillingspolitikk er barnehageforliket fra 2003. Det førte til at barnehagedekningen økte fra snaue 60 prosent til 90 prosent på få år. I takt med økt barnehagedekning, sank andelen deltidsarbeidende småbarnsmødre fra 45 prosent til 32 prosent, og er nå nede i 29 prosent.
Det er mye økonomisk selvstendighet for mange unge kvinner, det. Og mye arbeidskraft til offentlig og privat sektor!
Fremdeles jobber mange flere kvinner enn menn deltid. Av de deltidsarbeidende kvinnene oppgir to av tre at de gjerne ville ha jobbet mer dersom arbeidstidsordningene hadde vært tilpasset deres livsfaser og individuelle behov.
Likevel er Arbeidstidsutvalgets anbefalinger fra 2016 på en ørkenvandring i departementet. Høyre kan bidra til å fortsette med den fremsynte likestillingspolitikken Norge har blitt internasjonalt kjent for, ved å ta initiativ til politiske diskusjoner på Stortinget for å løse det partene ikke klarer å løse selv.
Dette er utvikling av arbeidsmiljøloven, ikke tariffstoff.
Noe av det mest krevende med dagens likestillingsdebatt er etter mitt syn likevel at den bærer preg av «rich white girl»-tilnærming. Det er mange som ytrer seg om kvinner i toppledelse og om skattefritak for hjelp i hjemmet. Denne tilnærmingen kan ta fokus vekk fra de virkelig store likestillingsproblemene. Kvinners inntekter er gjennomsnittlig bare 60 prosent av menns, det er i hovedsak menn som har kapitalinntekter, og kvinner som får offentlige overføringer.
Jeg mener ikke minst det bør interessere flere å diskutere hvordan vi skal sikre større økonomisk selvstendighet for de kvinnene som ikke får jobbe på grunn av manglende norskkunnskaper eller av andre grunner vi ikke tør prate høyt om. Stortingsflertallet siste «bidrag» har vært å øke kontantstøtten med hele 25 prosent til kr 7 500 pr. måned. Når skal vi snakke om dette?
Nå kommer snart forslag om ytterligere tilpasning av reglene om tredeling av foreldrepermisjonen til Stortinget. Da kan våre folkevalgte – også de ni som har svingt pennen i Dagbladet – bidra ved å stå støtt når saken skal behandles, og ikke lar seg påvirke av ammepolitiet eller andre voktere av gårsdagens løsninger.
Politikerne kan gjerne også se på hva som skal til for å få til løpende barnehageopptak gjennom året. Det vil nemlig også hjelpe på likestillingen mellom kvinner og menn.
Vi som er arbeidslivets parter skal i mellomtiden jobbe hardt og målrettet med å øke kvinneandelen i ledelse, redusere deltiden og motivere ungdommen til å velge utradisjonelt når det gjelder utdanning og yrke.
Det blir en fin arbeidsdeling mellom politikken og arbeidslivets ansvar.