Innlegg i DN 3. juli 2017 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

«Det handler om å komme seg lengst mulig, og eventuelt lage allianser … Noen ganger velger noen å dolke hverandre i ryggen, og det skjer jo». I Ukeslutt på NRK forrige helg, kunne vi høre en hjemvendt Paradise Hotel-deltaker forklare det norske folk hvordan mentaliteten fra badehotellet i Mexico kunne være til både hjelp og nytte i arbeidslivet. Han formidlet en noe aparte tilnærming til samarbeidskompetanse, da han beskrev hvordan deltakerne gikk sammen for å utstøte en person de ikke ville ha med i fellesskapet lenger.

Å først utvikle allianser og vennskap med en kollega, for deretter å dolke vedkommende i ryggen var, slik jeg forsto det, et vesentlig element av det han mente kunne være relevant trening til det norske arbeidslivet. I det hele tatt dreide arbeidstreningen seg mye om hvordan oppnå fordeler selv, gjerne på bekostning av fellesskapet, dog slik at fellesskapet kunne anvendes for å kvitte seg med brysomme konkurrenter.

Utrolig nok fikk Paradise-deltakeren støtte av forskeren Mathias Herup Nielsen ved Aalborg Universitet. Han mente dydene fra Paradise Hotel om blant annet taktisk spill for å sette seg selv fremst, stadig endring av basale spilleregler og ikke minst vennskapsofring, er de samme dydene som kreves av unge mennesker i dagens arbeidsliv. At flere faktisk har sagt seg enig med forskeren, er bare nedslående.

Nå tror jeg nok egentlig at ungdom på vei inn i norsk arbeidsliv, har samme skeptiske, kritiske og sarkastiske tilnærming til uttalelser fra Paradise Hotel-deltakere som de har til uttalelser fra sine foreldre, forskere på universitetet i Aalborg og til politikere. Det er selvsagt også en fare for at undertegnede ikke har oppfattet en mulig ironi mellom linjene til forskeren fra Aalborg.

Uansett, evnen til å slå hånden av andre og love og lyve for å nå lengst mulig selv, skal nemlig ikke være etterspurte egenskaper på norske arbeidsplasser. I vanlig lederopplæring er det heldigvis lite behov for trening i hvordan man skal lede medarbeidere som fokuserer kun på egen vinning og egne prestasjoner. Selv om virkeligheten overgår fantasien av uverdige og ulovlige forhold i det svarte arbeidsmarkedet, viser forskning og undersøkelser at de fleste delene av arbeidslivet er preget av trivsel, samarbeid, tillit og høy grad av HMS-orientering.

Riktignok er endringskompetanse viktig i dagens arbeidsliv, men spillereglene for hvordan omstilling skal skje, har ligget fast i mange tiår. Lovgivningen, rettspraksis og ikke minst avtaleverket er så langt fra et realityshow som vi kan komme. Norsk arbeidsliv skal ikke være vilkårlig, uforutsigbart og spillbasert. Grunnpilarene på arbeidsplassene bør være kameratskap, tillit, autonomi, variert arbeid og muligheter for å utvikle egen kompetanse uten at det går på bekostning av andres trivsel og utvikling.

Arbeidslivets parter bør derfor bli flinkere til å formidle til morgendagens arbeidstakere hvordan arbeidslivet egentlig er. Skolen kan ikke gjøre dette alene. Det er et tankekors at de aller mest brukte samfunnsfagbøkene i videregående skole, knapt har et eneste ord om den norske arbeidslivsmodellen, og om verdiene vi samler oss om i arbeidslivet. Med fare for å bli beskyldt for å være humørløs, må vi ikke komme i en situasjon der realitydeltakere fra TV3 er de som alene får påvirke ungdommens syn på arbeidslivet.

Norsk arbeidsliv er ingen lek, men det er langt unna det spillet som foregår i det meksikanske hotellparadiset. Å lykkes på jobb i Norge, handler verken om å kunne «spille spillet», eller om hvem som slipper troskapskula først. På norske arbeidsplasser løser vi de store utfordringene sammen, i størst mulig trygghet og gjerne i enighet. En god dokumentasjon på dette, er at selv etter at Stortinget utvidet adgangen til midlertidig ansettelse i fjor, er det ifølge FAFO kun en marginal økning i bruken av midlertidighet. Norske arbeidsgivere ønsker seg altså ansatte i fast stilling som utvikles og trives sammen med dyktige kolleger.