Tenke, ville, ønske… men gjøre det?
-Tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det? Det spørsmålet stilte Peer Gynt seg i møte med en mer beslutningsorientert mann enn seg selv. Peer Gynt fikk i det hele tatt betydelig erfaring med å la være å handle fordi han hele tiden møtte på Bøygen som rådet Peer til å gå utenom det vanskelige, skriver Anne-Kari Bratten i DN.
Innlegg i Dagens Næringsliv 18. april 2016 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter
Ibsen skrev Peer Gynt som et oppgjør med den norske folkesjelen på den tiden. Ingen hadde vakrere natur, og vi nordmenn var visst generelt litt høye på oss selv. Stykket ble utgitt på slutten av den nasjonalromantiske perioden – i overgangen til realismen. Det er fristende å sammenligne denne overgangen med situasjonen Norge er i nå. Vår olje-romantiske periode, der vi har kunnet spandere på oss særnorske goder og tillate oss de mest ekstravagante beslutninger og reguleringer i samfunnet, er over. Vi er på full fart inn i en ny realisme. Oljeprisen er lav, vi aner ikke omfanget av flyktningestrømmen, og den lykkelige babyboomen fra etterkrigstiden er i ferd med å treffe oss som en krevende eldrebølge.
Selv om det finnes brodne kar i alle land, er norsk arbeidsliv gjennomregulert og skikkelig. Hele ni av ti trives på jobb. Men i den gode saks tjeneste er den ene reguleringen lastet inn etter den andre. Det er vist betydelig handlekraft for å øke wattstyrken i flomlyset på lederne. Staten har overlatt mer og mer oppfølging til tilsyn og kontrollinstanser. I en undersøkelse Opinion har gjort for Spekter, sier 44 prosent av norske toppledere at statlige tilsynsordninger gjør at virksomheten må bruke mye tid på bagatellmessige feil og mangler. 6 av 10 sier at offentlige myndigheter pålegger dem å rapportere på stadig flere områder.
Alt dette er sikkert godt ment fra politikernes side, og norske ledere er gjennomgående svært lojale til de folkevalgtes beslutninger. Faktisk går de Lucky Luke en høy gang i sin lynraske reaksjon på politiske signaler og vedtak. Riksrevisjonen og tilsynene vokser, og de som utdanner seg for å jobbe med såkalt compliance, går en lys tid i møte. Riksrevisjonen og tilsynene kan heller ikke beskyldes for å ta lett på oppgavene. De dundrer inn i virksomhetene med både erfarne og uerfarne inspektører og revisorer, og ingen sak synes for liten. Ny forskning fra professor Tom Colbjørnsen ved BI, viser at halvparten av topplederne i statlig eide selskaper mener Riksrevisjonen har utilstrekkelig kunnskap om selskapene når de gjennomfører forvaltningsrevisjon.
Kontroll og tilsyn er nødvendig for å hindre lovbrudd og sikre et seriøst arbeidsliv, men vil vi at compliance skal bli den nye vekstnæringen i Norge? Omfanget av tilsyn, granskninger og revisjoner gjør at lederne utvikler stadig nye systemer for oppfølging og kontroll, og enkelte etablerer egne staber for å være forberedt når kontrollørene kommer. Konsernstabene skal i tillegg passe på at alt er plettfritt, så de har egne internrevisjoner som passer på at det er polert og bonet før statens tilsyn kommer. Og noen skal jo svare på alle spørsmålene fra internrevisjonen også.
«Det må ikke bli slik her i landet at det blir flere som passer på, enn som finner på», skal professor Per Lægreid ha sagt. Hvis norsk lederskap mer og mer skal dreie seg om å slippe anmerkninger fra ulike tilsyn og revisjoner, svekkes kulturen for innovasjon, som igjen er nødvendig for å skape ny virksomhet og for produktivitetsvekst. De høye kravene til internkontroll vi nå har, bør gi rom for et mindre detaljert eksternt tilsyn, og arbeidet med å forenkle regelverk bør forseres. Det er på tide å møte Bøygen direkte, ikke nok en gang gå utenom.
Vi skal selvsagt ha både kontroll og tilsyn. Men det lidenskapelige forholdet den vestlige verden har fått til nulltoleransekulturen er usunt. Ikke bare stjeler det mye tid og ressurser, det hemmer også kreativitet og gjør at ledere ikke kan gi medarbeiderne tillit og frihet til selv å påvirke hvordan oppgaver skal løses. En slik utvikling burde være like unorsk som Bøygen hittil har vært norsk.