Ledertrøya er ikke på deling
I høst har både Legeforeningen og Lokomotivmannsforbundet iverksatt streiker for å få innført krav om tariffavtalebestemmelser som vil svekke ledelsens mulighet til å ivareta sitt ansvar for både tjenestetilbud, sikkerhet og arbeidsmiljø. Til og med krever de streikende fagforeningene at de skal få bruke streikevåpenet annethvert år for å endre disse bestemmelsene.
I skrivende stund er legestreiken avsluttet, mens streiken blant lokomotivførerne fortsatt pågår. Det er ikke for å være vrange og vriene at Spekter på vegne av henholdsvis sykehusene og NSB/CargoNet har sagt nei til kravene til Legeforeningen og Lokomotivmannsforbundet i årets lønnsoppgjør. Dette handler om viktige prinsipper i forhold til ledelse, ansvar og myndighet.
Vil bestemme arbeidstiden i sykehusene
I sykehusene streiket Legeforeningen for, det de selv omtaler som et absolutt krav om å få inn en ny bestemmelse i tariffavtalen om hvordan arbeidstiden skal organiseres. Spekter har derimot ikke krevd noen endringer i tariffavtalen i år. Legeforeningens krav vil medføre at det er de tillitsvalgte som skal ha siste ordet når en turnus skal settes opp. Det er selvsagt utenkelig. Det er arbeidsgiver, sykehusledelsen, som har ansvar for pasientbehandlingen og for arbeidsmiljøet og belastningen på den enkelte lege. Da må arbeidsgiver ha siste ordet. I konflikten har Legeforeningen viftet med sikkerhetskortet. «En sliten lege er en farlig lege», sier de streikende. Det er arbeidsgiver enig i, men for å unngå at legene blir slitne og dermed en risiko i pasientbehandlingen, må arbeidsgiver få organisere arbeidet, selvsagt innenfor tariffavtalens allerede avtalte grenser og etter alle de omfattende medvirkningsbestemmelsene som både loven og tariffavtalen anviser. Og de er ikke få.
Dersom arbeidet organiseres slik at det går utover forsvarligheten for både pasienter og leger, er det arbeidsgiver som har ansvaret overfor pasientene og myndighetene. Sykehusene kan jo ikke delegere til de tillitsvalgte å si ja eller nei til endring i arbeidsplaner dersom ledelsen mener planene må endres for å ivareta sikkerheten. Selv om de streikende hevdet det, har arbeidsgiver heller ikke i denne tvisten økonomiske motiver for å si nei til fagforeningens krav. Når kravet ikke er innfridd, dreier det seg utelukkende om at arbeidsgiver verken kan eller vil frasi seg ansvaret for at arbeidstiden, og dermed pasientsikkerheten, er forsvarlig organisert.
Arbeidsgiver har ansvar for sikkerheten
I togstreiken har Lokomotivmannsforbundet krevd at det skal stå utførlig i tariffavtalen hvilken kompetanse en fører av et tog eller en arbeidsmaskin på jernbanen skal ha. NSB/CargoNet er helt enig i at det må være kompetansekrav til de som skal styre slike store maskiner, men mener at det er myndighetenes som må fastsette kravene, akkurat slik myndighetene gjør det for at noen skal kunne få autorisasjon som eiendomsmegler, veterinær eller revisor. Faktisk har Samferdselsdepartementet gitt Jernbanetilsynet frist ut året for å samarbeide med aktørene på jernbanen, også fagforeningene, om hvordan kravene skal utformes. Likevel streikes det.
Lokomotivmannsforbundet sier på hjemmesiden at «Fagmiljøer må bestemme utdanning. Ikke direktører og økonomer». Gjennomgående trekker fagforeningen sikkerhetskortet. De sier at dette kravet må innfris av hensynet til sikkerheten på jernbanen. Det Lokomotivmannsforbundet ikke nevner, er at det faktisk er arbeidsgiver, i dette tilfellet NSB og CargoNet, som har ansvar for sikkerheten. Det er arbeidsgiver, lederne som blir stilt til ansvar dersom sikkerhetssystemene ikke fungerer. En ledelse kan ikke outsource eller delegere sikkerhetsansvaret til fagforeningen. Verken Lokomotivmannsforbundet eller de tillitsvalgte har noe som helst juridisk ansvar ved eksempelvis en uønsket hendelse som kan ledes tilbake til mangler i kompetansen. Dette ansvaret har arbeidsgiver alene.
Handler ikke om å spare penger
Lokomotivførernes fagforening har antydet at de synes at jernbaneselskapene kun tar økonomiske hensyn når de skal fastsette krav til hva slags kompetanse de ansatte skal ha. Faktum er at jernbaneselskapene alltid må følge de kravene som stilles fra myndighetene, men det er imidlertid verken lovstridig eller spesielt umoralsk å ta økonomiske hensyn. Hvis et togselskap i fremtiden skulle komme til å mene at det ikke er nødvendig med like lang og omfattende opplæring (altså etter grunnopplæringen) for å kjøre frem og tilbake på en definert jernbanestrekning med ett spesielt lokomotiv, som de kravene som stilles til en lokomotivfører som både skal kunne kjøre ekspressen til Bergen, nattoget til Stavanger og lokaltoget på Jærbanen, så må jo togselskapet få lov til det.
Uaktuelt å gi fra seg ledertrøya når det gjelder sikkerhet
Etter at et flertall på Stortinget vedtok jernbanereformen står jernbaneselskapene overfor helt nye konkurransebetingelser. Våre folkevalgte har ønsket at det skal være større konkurranse om å få operere på jernbanestrekningene. NSB har vært operatør på norske jernbaner siden 1883. Skal de lykkes i konkurransen og bevare arbeidsplassene, må de være i stand til å være den foretrukne aktøren, nettopp fordi de har en sterk sikkerhetskultur, en solid lokomotivførerutdanning og en imponerende historie når det gjelder lav ulykkesfrekvens. Det er selvsagt helt uaktuelt å gi fra seg ledertrøya på nettopp sikkerhet.
Den arbeidsgiver som tar med de ansatte og deres organisasjoner med på råd, lytter til deres erfaringer og har respekt for vurderingene til de som har skoen på, vil lykkes med å skape fremtidens arbeidsplasser der de ansatte trives og utvikles. Men til syvende og sist er det altså ledelsen, arbeidsgiver, som har ansvar både for pasientsikkerheten, for sikkerheten på jernbanen og for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, som det står i loven.
Den som har ansvar og risiko må ha myndighet og mulighet til å treffe tiltak. Arbeidsgiver kan ikke frasi seg ansvar og myndighet ved å henvise til en tariffavtale, og arbeidsgiver kan ikke risikere at fagforeningene annethvert år skal kunne utsette virksomhetene for streiker for å svekke muligheten for å ivareta lederansvaret ytterligere. Tariffavtaler egner seg for lønns- og arbeidsvilkår, ikke for bestemmelser som svekker ledelsens mulighet til å ivareta av sitt sikkerhetsansvar.
Å forhandle om slikt er en sikkerhetsrisiko i seg selv.