Innlegg Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv 11. januar 2016

Nylig hørte jeg en leder uttale at styringsretten er avleggs. Samme uke var en tillitsvalgt fortørnet over at sjefen ikke hadde gjort som fagforeningen foreslo, men hadde brukt styringsretten. Begge er på ville veier. Sjefers jobb er å bestemme etter å ha fått råd fra de tillitsvalgte, og selv om det er moderne med transformasjons-, transaksjons-, mangfolds- og tilretteleggingsledelse, for ikke å snakke om verdibasert ledelse og tankelederskap, blir det historieløst å frikoble ledelsesideologier fra styring, og dermed styringsrett.

Når Norge skal gå fra særstilling til omstilling, må ledelse forstås både i sin kontekst og i sin historiske sammenheng. På 30-tallet var Norge preget av uforsonlige fronter mellom arbeidsgiverne som representerte kapitalen og styringsretten, og arbeiderne som representerte arbeidskraften og ville ha en større del av verdiskapningen. Slikt ble det mange streiker og høyt konfliktnivå av. Staten sto på arbeidsgivers side, og dette bidro til enda skarpere motsetninger. I 1931 gikk 7,5 millioner dagsverk tapt på grunn av streik i Norge. I 1986, det største streikeåret etter krigen, gikk «bare» 1million dagsverk tapt, og det i en arbeidsstokk som var dobbelt så stor som i 1931.

Fremsynte politikere etablerte «Arbeidsfredskomiteen» på 30-tallet. Komiteens forslag dannet grunnlaget for Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. i 1935. Konklusjonen var at for å redusere konfliktnivået og styrke verdiskapningen, måtte ledelse og tillitsvalgte selv finne løsningene, uten at staten blandet seg. Arbeiderne måtte akseptere eiendoms- og styringsretten. Som motytelse fikk de forhandlings- og streikerett. Stortinget og Regjeringen bidro til arbeidsfred ved å koble velferdsprogrammer til lønnsdannelse og verdiskapning.

Gjennom enighet mellom arbeidsgiverne, de fagorganiserte og Regjeringen, samt institusjoner som Arbeidsretten og meklingsinstituttet, som i år har 100 års jubileum, ble arbeidsfred skapt, og grunnmuren i den norske velferdsmodellen lagt.

Rollefordelingen fungerer bemerkelsesverdig godt fortsatt, med Hovedavtalen som arbeidslivets grunnlov. Alt må utvikles og foredles, også ledelsesideologier og samarbeidsformer, men grunntrekkene fra enigheten i 30-åra står seg den dag i dag. Arbeidsgiver må lytte, drøfte og ta i mot råd, men har også ansvar for å ta beslutninger. Gjørv-kommisjonen kalte dette gjennomføringsevne. De tillitsvalgte har rett til å streike for sin del av verdiskapningen. Politikerne ligger unna partenes ansvar, men driver velferdspolitikk i samarbeid med partene.

Historien om hvordan vi, til tross for motsetningsforholdet mellom kapitalen og arbeidskraften, fikk etablert samarbeidsarenaer for å utvikle et fredelig arbeidsliv og konkurransedyktige virksomheter, er viktig for å forstå den norske modellen. Derfor er det urovekkende at ingen av de åtte mest brukte samfunnsfagbøkene for videregående skole, nevner den norske modellen og dens betydning for velferdsstaten.

Med fare for å gå inn i 2016 med høy tante Sofie-faktor, vil jeg påstå at det er en uheldig utvikling om styringsretten blir sett på som noe mindreverdig. Ledere må få lov å skjære gjennom. Det er heller ikke gunstig hvis moderne lederopplæring overser at en viktig årsak til at vi har ro, orden og få streiker i arbeidslivet, er balansen som ble skapt ved de første Hovedavtalene i 30-åra. De tillitsvalgtes bidrag til denne ro og orden skal forstås og berømmes. Veien fra særstilling til omstilling kan bli unødig lang om vi ikke minner hverandre om historien.