Innlegget nedenfor er publisert i Dagens næringsliv 25.08.2014:

Da NRK la ned Lørdagsbarnetimen i 2010, var kun 8 prosent av lytterne i målgruppen 3-11 år.  90 prosent av de som hørte på var voksne, over halvparten over 60 år.

Om 20 år vil vi ha dobbelt så mange 80-åringer som i dag. Dette er den såkalte babyboomen fra etterkrigsårene, også kjent som den opprørske 68-generasjonen. De vil ikke savne Lørdagsbarnetimen. Etter en utpreget individpreget tilnærming til avslutningen av karrieren der de har kombinert fleksibel alderspensjon, AFP, tredagersuke og golfbanen, er de særs kompetente når det gjelder markedets tilbud av elektronikk som gjør at de kan bo hjemme lengst mulig. Hvis de oppsøker eldresenteret, er det ikke for å spise risgrøt og pusle med makramé, og Rolling Stones vil ha erstattet Kurt Foss og Reidar Bø til allsangen.

De ønsker i beskjeden grad å bli minnet om at de på 80-tallet var mot fristilling, konkurranseutsetting og New Public Management. Nå vil de selv velge om de vil ta MR på Unilabs eller på det offentlige sykehuset. De vil ha det billigste mobilabonnementet, for de har null leverandørlojalitet.  Bekymringene fra 1989 rundt Hermansenutvalgets anbefaling om det statlige Televerkets omdanning til Telenor, er for lengst gått i glemmeboken sammen med det året de selv sto i kø for å få den første telefonen. At de syntes fristillingen gikk for langt da Posten nedla det lokale postkontoret, er heller ikke noe de vil ha påtrengende behov for å bli minnet om når de stikker innom et køfritt Rema i 20-tiden for å hente pakken med Thomas Pikettys samlede verker bestilt på Amazon.

Når de etter hvert har omsorgsbehov, vil de utfordre lederne i pleie- og omsorgstjenesten med sine kunnskaper om juridiske rettigheter og medisinske muligheter. Om sykehjemmet er eid av kommunen eller av et amerikansk equity-selskap, vil de nok mene noe om, for noe henger dog igjen fra de ideologiske glansdagene. Det viktigste vil likevel være at de får respektfull og god behandling og omsorg.

Fra tid til annen dukker diskusjonen om «New Public Management» (NPM) opp igjen. Noen ser ut til å mene at alt som går galt skyldes NPM.  Det er en lettvint og historieløs holdning. De som anvender NPM nærmest som et skjellsord, bør konfronteres med hva som er deres alternative løsning. Omstillingene i offentlig sektor dreide seg om brukerorientering, tilgjengelighet og teknologisk utvikling, og har stort sett vært vellykket. Få vil tilbake til slik det var før. Vi setter pris på at vi kan velge mobil- og bredbåndsleverandør flere ganger i året, og ingen synes det er problematisk at Posten Norge AS nå gir staten inntekter, mens Postverket var en utgiftspost.

I en offentlig etat i gamle dager kunne man anvende regelstyring og ha Max Webers idealtypiske byråkratimodell som ledelsesmessig ledestjerne. I dag må disse virksomhetene ledes slik at de både møter krav fra markedet og svarer opp politiske mål. Likhetsidealet er fortrengt av frihetsidealet – vi vil bruke den informasjonen vi nå har så lett tilgang til, til å velge løsning selv, og vi har fått lovfestede rettigheter til å gjøre det. Det helhetsperspektivet i ledelse som må til for å sikre verdiskapning, resultatoppnåelse og effektiv ressursutnyttelse, kan ikke ivaretas gjennom gammeldags regelstyring.

Nå er ikke alle sider av målstyringstankegangen perfekt. Blant annet har det vært en tendens til at politikerne og kontroll- og tilsynsorganene blir for detaljerte, avviksorienterte og regelbaserte. Målstyring må baseres på bruk av kunnskap om resultater for videre ledelse og klar oppfølging av om målene nås.  I dette ligger særlig tillit til at ledere og medarbeiderne kan bruke eget skjønn innenfor de overordnede regler og rammer som gjelder. -

Det er meningsløst å karakterisere utviklingen i offentlig sektor de siste 20 årene som annet enn i hovedsak vellykket, både for politikkens evne til å styre den offentlige pengebruken og for individets valgmuligheter. Det er management som må til videre også, enten den er new eller old. Public er den uansett.