Er det så fælt med fri på fredag?
Hver gang jeg uttrykker bekymring for hvordan vi skal få nok arbeidskraft til både privat sektor og velferdsstaten når den såkalte eldrebølgen skyller over landet, får jeg kritiske tilbakemeldinger fra fjern og nær. Åpenbart treffer jeg en nerve i den norske kosesjelen. Man må da få lov til å kose seg, liksom! Og valgfriheten da, den er jo hellig! Folk må få velge selv om de vil jobbe eller ha fri, og særlig på fredag!
Fridag på hytta? Eller for å ta fredagsvasken?
NSB melder at morgentogene inn mot hovedstaden på fredag har mistet mer enn hver fjerde passasjer sammenlignet med de andre ukedagene. I bomringene er det 14 000 færre passeringer fredag.. På sykehusene er aktiviteten på poliklinikken ca 25 prosent lavere enn tidligere i uken. På skolene diskuteres det om rektor bør gi elevene fri for å reise på hytta på torsdag ettermiddag. I følge Statistisk sentralbyrå bruker vi alle mindre tid på jobb fredager enn for ti år siden. Men det er menn som har redusert arbeidstiden på fredager mest. Arbeidstidsreduksjonen hos menn det siste tiåret har nesten utelukkende vært på fredager, slik at menn nå jobber 40 minutter mindre på ukens siste arbeidsdag.
Jo eldre man er og dess høyere utdanning man har, jo større er sannsynligheten for en kort fredag. Det er ledere som tar mest fri på fredag. Dette er et uttrykk for at det er disse gruppene som har mest fleksibilitet og kan tilpasse mest selv når de kan jobbe. For lavtlønnede, særlig i serviceyrkene, er ikke denne muligheten like god.
Noe skal vi bruke lønnsveksten på
I en undersøkelse Opinion Perduco utførte for Spekter i 2013, sier halvparten av de spurte at de heller vil ha fri på fredag enn 20 prosent lønnsvekst. Det sier det meste om hvilken grønn gren vi sitter på. Over en tiårsperiode har lønnsveksten i Eurosonen vært 20 prosent, i Tyskland 7 prosent, mens vi Norge i snitt har hatt en lønnsvekst på hele 60 prosent. I samme periode har prisveksten vært rekordlav, så aldri har vi hatt så høy reallønnsvekst som de senere årene. Noe må vi jo bruke pengene på, og det er lett å forstå at vi oppsøker fritid og avkobling når vi har råd til det.
Hva?! Er det ikke skadestue her?
Når vi drar til Hafjell på fredag og tryner i bakken, forventer mange at det står en fullt bemannet skadestue nederst i bakken. De som drar til Trysil, handler på Vinmonopolet der fredag ettermiddag. Mange liker å gå på Den Nationale Scene på fredagskvelden, og enda flere ønsker å ta nattbussen hjem fra byturen. Alle regner med at brannvesenet rykker ut fredag som mandag, og det er flere enn jeg som liker å handle stemorsblomster på Kristi Himmelfartsdag.
Det er en økende trend og samtidig et paradoks at vi forventer at alle samfunnets funksjoner er betjent til alle døgnets tider, mens det er færre og færre som selv vil jobbe på såkalt ubekvemme tidspunkter. Når vi til og med ser på fredag – som tross alt er en helt vanlig ukedag – som ubekvem, er det grunn til ettertanke.
Fredag ikke fridag for alle
Forsvarerne av fredag som hjemmekontor- eller hyttedag, hevder at man er vel så effektiv i solveggen med Ipaden i fanget som man er i et hektisk kontorlandskap. Det er ikke tvil om at arbeidslivet er blitt mer effektivt ved at vi nå kan være tilgjenglig når og hvor som helst. Men dette er muligheter bare de i såkalt frie yrker og ledere har. For de aller fleste må jobben utføres på jobb. Flygelederne i Avinor kan ikke ta ned flyene hjemmefra, Posten skal levere i hele landet, og jordmødre kan ikke ta i mot barn på hjemmekontoret.
Å kunne jobbe hjemmefra og være hjemme når barna kommer hjem fra skolen av og til, er et flott gode for de som er i jobber der dette er mulig. Det er mye tillit mellom medarbeidere og ledere i Norge. Det misunner mange land oss. Mange ledere sier da også at de tror folk er enda mer effektive de dagene de jobber hjemmefra, og finnes ikke bekymret for at hjemmekontor blir til gjemmekontor.
Men også her er det grunn til å være opptatt av balansen. Å være tilknyttet et arbeidsmiljø, å ha ansvar for å bidra i felles oppgaveløsning, å utvikle idéer sammen med andre, å bidra sosialt til trivselsutvikling og å hjelpe andre i sine oppgaver skjer stort sett bare fysisk på arbeidsplassen. Det sosiale fellesskapet vi får ved samarbeid med kollegene våre, kan ikke undervurderes verken når det gjelder trivsel eller oppgaveløsning.
Gulrøtter virker!
I arbeidslivspolitikken må vi tenke mer på insentiver. Perspektivmeldingen viser til at vi i snitt må arbeide 165 timer mer pr år de årene vi er i jobb for at vi skal kunne ha samme nivå på velferdsstaten i fremtiden. Da må partene i arbeidslivet og myndighetene i fellesskap finne frem til incentiver, gjerne kalt gulrøtter. Når 2/3 av de deltidsarbeidende kvinnene – og dem er det mange av – sier de ville ha jobbet mer om de hadde arbeidstidsordninger tilpasset deres livsfase, kan vi jo begynne der. Derfor bør regjeringen følge opp sin egen tiltredelseserklæring og endre arbeidstidsreglene slik at det blir mulig å tilby dem nettopp det.
Kronikken av Anne-Kari Bratten er publisert på NRK Ytring 28. februar 2014.