Rett etter finanskrisen sa Jens Stoltenberg at mens statsministre i mange europeiske land måtte bruke penger de ikke hadde, var hans oppgave å passe på at Norge ikke skulle bruke penger vi har. Det var et godt bilde på nasjonens suksess. Med suksessen kommer imidlertid kravene om alt vi bør ta oss råd til og være perfekte på i verdens rikeste land, den kjente «det skulle bare mangle»-debatten. De siste årenes utvikling av idealer for ledelse og standarder i arbeidslivet har noe «det skulle bare mangle» over seg.

Unioleder Folkestad karakteriserte forslaget om å øke grensen for oppsigelsesvernet fra dagens 70 år til 72 år som seniorromantikk. Det er godt sagt. Regjeringen vil til og med arbeide for at grensen heves til 75 år, og fremstiller dette som en seier for en hel gjeng seniorer som visstnok presses ut av sin produktive mentortilværelse der de  går rundt på arbeidsplassene og øser av sin grenseløse visdom fra den gangen de bygget landet, bedriften og velferdsstaten. Det er romantikk på grensen til svermeri å lulle seg inn i en forestilling om at alle dagens 70-åringer har mentorkapasitet i et arbeidsliv som endrer seg kontinuerlig og i høy fart. Utfordringen på de fleste arbeidsplasser er å sikre at folk har helse og utvikler kompetanse også etter fylte 60. Det er her støtet må settes inn.

Videre på romantikkens sti, finner vi 6-timersdagen. Hva ville du brukt 1,5 timer til daglig hvis vi innførte 6-timersdagen, spurte arrangørene av en konferanse om dette i forrige uke, og foreslo blant annet at du kan dyrke riddersporer, bake rundstykker eller spille trommer. I en ideell, rosa og nirvanaliknende verden ville det vært fantastisk om vi kunne innført 6-timersdagen, fått dårligere råd og dermed begrenset utslippene fra flytrafikken ved å avstå fra feriene til all inclusive-resorter i Thailand og Lanzarote, for eksempel. På sekstimersdagen.no slås det da fast at du også kan bruke 1,5 time pr dag  til å finne kjærligheten, altså nok et slag for romantikken.

Det er imidlertid ikke mye romantisk over den lederhverdagen vi vil få dersom 6-timerssvermeriet skulle realiseres. Det hjelper ikke mye å ha over seks tusen milliarder kroner i oljefondet, når eldrebølgen om få år ikke bare vil gi velferdsstaten mange flere oppgaver, men også mye mindre arbeidskraft.

Tilbake til «det skulle bare mangle». Det vil smerte alle med usvikelig tro på compliance og hyllemetre med internkontrollsystemer at vi snart må diskutere nullfeilromantikken. I den gode saks tjeneste lastes det inn krav til ledere fra alle kanter- helt fragmentarisk - for å sikre at det ikke gjøres feil. Selvsagt skal vi ha et arbeidsliv som ikke går på helsa løs, og det er innlysende at verken pasienter, forbrukere eller trafikanter skal utsettes for fare. Men å sverme for et arbeids- og næringsliv med nulltoleranse for å gjøre feil, vil føre til et enda mer byråkratisk rapporteringshelvete for både ledere og medarbeidere.

Hvor mye ressurser skal ledere bruke på å være feilfrie? Jakten på det perfekte er en trussel mot noe vi absolutt ikke skal slutte å nære sterke følelser for, nemlig den norske modellens tillit mellom ledere og medarbeidere. Endring og omstilling er næringslivets suksess.  Mange ideer og metoder er født fordi det har vært lov å gå på trynet innimellom. Når tilsynenes romantiske forhold til regulering kulminerer i stadig nye og lengre veiledere, manøvreres vi inn i et arbeidsliv der protokoller og rutinebeskrivelser hindrer innovasjon, trivsel og produktivitetsvekst.

Det er uromantisk, men realistisk og nødvendig, å legge forholdene til rette for fortsatt økonomisk vekst. Det kan til og med lede til utvikling av teknologi som kan redusere utslipp over hele verden. Morgendagens lederutfordring er å legge til rette for både økonomisk vekst og et arbeidsliv som gjør at folk kan kombinere alle livets hensyn, enten det er omsorg for barn, sykdom eller kompetanseutvikling. Å finne fem feil, dyrke riddersporer eller spille trommer er ikke blant disse hensynene.