Kompetanse i akselerasjonens tidsalder
- Jeg husker ledere på 90-tallet som holdt et fast og demonstrativt grep om regnestaven, men trakk presenning over PCen som en klar markering på at denne EDBen ikke var for dem. I akselerasjonens tidsalder, må hver og èn ta større ansvar for egen kompetanseutvikling - og myndighetene og partene må legge til rette for det, skriver Anne-Kari Bratten i DN.
Innlegg i Dagens Næringsliv 13. februar 2017 av administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten
Nylig fortalte Unios sekretariatssjef Ingjerd Hovdenakk meg lattermildt at hun på 80-tallet var EDB-tillitsvalgt med oppgave å begrense databruk på arbeidsplassen. Samme uke utvekslet partene anekdoter i statsministerens møte om digitalisering, blant annet om fagforeningen som i sin tid hadde fattet prinsippvedtak mot databasert tekstbehandling. Selv husker jeg ledere på 90-tallet som holdt et fast og demonstrativt grep om regnestaven, men trakk presenning over PCen som en klar markering på at denne EDBen ikke var for dem.
Endringstakten har vært moderat i Norge under den tredje industrielle revolusjon, altså siden midten av 1970-tallet. Mange jobber har forsvunnet, men flere har kommet til.
På vei inn i den fjerde industrielle revolusjon, spør mange om konsekvensen av digitalisering og jobber som robotiseres bort, blir «jobless growth», altså at økonomisk vekst og oppgangstider ikke automatisk vil øke etterspørselen etter arbeidskraft, slik vi er vant til. Dette vil i tilfelle være noe nytt, og det vil innebære nye utfordringer for ledere, tillitsvalgte og for vårt samfunns ambisjoner om små forskjeller og høy sysselsetting som basis for hele velferdsmodellen.
«Det er lett å si at folk trenger å lære gjennom hele karrieren. Den praktiske oppfølgingen av dette kan oppleves overveldende», ifølge siste nummer av The Economist. Der slås det fast at forskjellene i et samfunn øker når samfunnet ikke klarer å øke kompetansen. Nettopp. Vi kommer til å utvikle høy kompetanse hos de som evner å kapitalisere på en grunnutdanning, og som er på en arbeidsplass der det satses på utvikling, etter- og videreutdanning. Men det er ikke tvil om at det kan oppstå store forskjeller mellom denne gruppen, de med svak tilknytning til arbeidslivet og ansatte i bransjer som ikke klarer omstillingen.
Det holder ikke å ansette folk med grei grunnutdanning, og deretter satse på «on the job training» Kampen om kompetansen hardner til, og den arbeidsgiveren som driver helkontinuerlig påfyll av utvikling vil vinne. Fagbevegelsen kan likevel ikke satse på stadig sterkere krav om at arbeidsgiver skal tilrettelegge for dette og hint. Det hjelper ikke å vise til tilretteleggingsplikten, hvis arbeidsgiver er tre dager unna skifteretten fordi markedet er forsvunnet eller bransjen forvitret som følge av nye digitale løsninger. Arbeidslivet vil gå fra «stillingstrygghet» til «kompetansetrygghet». Vår felles oppgave må være å få hver og èn til å ta større ansvar for sin egen livslange læring, og da må forholdene på alle måter ligge til rette for det.
Forrige uke underskrev Regjeringen og partene i arbeidslivet en nasjonal kompetansepolitiske strategi. Vi forpliktet oss til å bidra til at ungdommen tar riktige valg for dem selv og for samfunnet, at arbeidsliv og utdanningsinstitusjonene samarbeider bedre, og til å styrke kompetansen for voksne med svak tilknytning til arbeidslivet.
Det var lett å enes om strategien, men det blir nok verre når regningen skal betales. Fagbevegelsen vil se på arbeidsgiver. Arbeidsgiver vil se på myndighetene. Myndighetene vil se på partene. Arbeidslivet vil se på utdanningsinstitusjonene, som igjen vil se på arbeidslivet og forutsette at de bidrar til finansieringen.
Det er klokt å ha et åpent sinn for både LOs forslag om at investering i kompetanse skal behandles mer på linje med andre investeringer, for Arbeiderpartiets forslag om en kompetansereform, og ikke minst for de ambisjonene Regjeringen og partene har lagt i kompetansepolitisk strategi. Det er nok også lurt å ta en kikk på om tariffavtalene våre bidrar til å møte utfordringene i akselerasjonens tidsalder. De er basert på tidligere tiders forutsetninger, da tid og sted var avgjørende for produksjonen, og medarbeidernes utdanningslengde var viktigste parameter for lønnsnivå. Kanskje skal vi til og med være så gærne at vi er innovative når vi forhandler. Det vil i tilfelle handle om å endre for å bevare, for en tid der kompetanse og endringsevne vil gi trygghet for arbeid.