Fredag er fridag
Vi må minne hverandre på at vår store rikdom ikke ligger i oljeformuen, men i den arbeidskraften hver enkelt av oss representerer, skriver direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Spekter, Gunnar Larsen, i Dagbladet 21. mars 2014.
Innlegget er publisert i Dagbladet 21. mars 2014.
Det var en gang et langstrakt land langt opp mot nord som fant olje og på kort tid ble et av verdens rikeste land. Den stigende oljerikdomsrusen så ut til å blende folket slik at de ikke så farene som truet i det fjerne. Så oljeblendet var folket at de heller ikke så at landets faktiske rikdom og viktigste ressurs slett ikke var oljerikdommen, men verdien som lå i hver enkelts arbeidsinnsats. Faktisk representerte befolkningens arbeidsinnsats en svimlende verdi på hele 45 000 milliarder kroner eller mer enn syv ganger verdien av oljerikdommen.
Med tiden dukket også et merkelig fenomen opp, nemlig at fredag så ut til å bli den nye fridagen. SSBs tidsbruksundersøkelse, viste at stadig flere tok fri på fredager. NSB kunne melde at pendlertogene hadde over en fjerdel færre passasjerer sammenlignet med de andre ukedagene. I bomringene var det 14 000 færre passeringer fredag morgen. På sykehusene var aktiviteten på poliklinikken ca 25 prosent lavere enn tidligere i uken. På skolene ble det diskutert om rektor burde gi elevene fri for å reise på hytta.
Lystige tunger fleipet med at eneste grunnen til at folk dro på jobb på fredag var for å delta på vinlotteriet og oppdatere Facebookprofilen om at man dro på hytta. En snacksprodusent lanserte sågar begrepet ”tid for fredagskos” akkompagnert av lystig toner som limte seg fast i folkets bevissthet.
Det så nærmest ut som om folket var i ferd med å glemme at mesteparten av arbeidslivet ikke var slik at den store roen senket seg torsdag ettermiddag. For de få som like gjerne kunne jobbe med pc-en i hytteveggen som på kontoret, var selvsagt dette riktig. Men for det store flertallet som f.eks. t-baneførere, butikkmedarbeidere, flygeledere, helse- og omsorgsarbeidere, brannfolk, politi og lærere kunne ikke velge å jobbe lenge mandag til torsdag etter eget forgodtbefinnende, for så å ta seg fri fredag og reise på hytta. Faktisk var det slik at hver tredje arbeidstaker i dette landet arbeidet i virksomheter med døgnkontinuerlig drift i alle årets dager.
Derfor ble det foreslått at arbeidstaker og arbeidsgiver i større grad kunne få bestemme seg imellom hvordan ukas timer skulle fordeles. Hensikten var at familielivet og arbeidslivet bedre skulle gå i hop - og slik at arbeidslivet var betjent hele uken. For faktum var at dette nyrike oljelandet kom til å trenge all den arbeidskraften de kunne mobilisere i årene fremover. En løsning som ble lansert var at det store flertallet av arbeidstakere som ikke kunne ta fredagsøkten hjemmefra, skulle få tilrettelagt arbeidstiden sin slik at de både kunne jobbe fulltid og få alle livets hensyn balansert.
Fremtiden vil vise hvordan dette eventyret ender. En ting er uansett sikkert, og det er at vi i dag har mulighet til å gjennomføre endringer som gjør at de kommende generasjoner også kan vokse opp i et av verdens beste land med universelle velferdsgoder. Men da må vi minne hverandre på at vår store rikdom ikke ligger i oljeformuen, men i den arbeidskraften hver enkelt av oss representerer.