Fem råd til vinnerlaget
Grunnlaget for politikken som etter hvert skal nedfelles i regjeringsplattformen hamres i disse dager ut i de politiske partiene. Les Anne-Kari Brattens fem klare råd til de som potensielt skal lede landet etter neste valg.
Innlegg av Anne-Kari Bratten i Ukeavisen Ledelse 30. september 2016
Om ett år sitter stortingsvalgets vinnere bak lukkede dører og forhandler fram en ny regjeringsplattform. Utenfor står media og rapporterer til oss velgere om mulige og umulige utfall av den krevende tautrekkingen. Som i Vatikanet kommer til slutt den hvite røyken ut av pipa, og seierherrene skrider ut med kongerikets viktigste politiske styringsdokumentet i hendene. En stor dag for demokratiet og folkestyret, vil mange mene.
Grunnlaget for politikken som etter hvert skal nedfelles i regjeringsplattformen hamres i disse dager ut i de politiske partiene. I våre møter med partiene, har Spekter gitt fem klare råd til de som potensielt skal lede landet i den kommende fireårsperioden:
1) Tør å ta de tøffe langsiktige politiske valg
Vår fremtidige velferd avhenger av et konkurransedyktig næringsliv, og en sterk privat sektor er tilsvarende avhengig av en effektiv offentlig sektor. Det er avgjørende for framtidens velferdssamfunn at politikerne leter med lys og lykte etter politikk som fremmer verdiskapning og økt produktivitet i norsk økonomi, og ikke minst finner politiske løsninger som står seg over tid.
Derfor har vi oppfordret de politiske partiene til å bruke mye tid i programprosessene på de lange linjers kloke tanker. Svaret på framtidens utfordringer ligger der, og ikke i løsninger som gir kortsiktige popularitetsuttelling og oppsving i neste meningsmåling.
2) Ikke oljemarinèr politikken
Selv om oljeprisen har gått kraftig ned de siste årene, tror mange likevel at vi kan betale oss ut av alle problemer med oljeinntektene våre. Men det er ikke oljeformuen, men arbeidskraften som sikrer verdiskapning og finansiering av velferdsstaten i dag og i fremtiden. Førsteprioritet må derfor være å mobilisere mer arbeidskraft.
Blant annet må flere raskere gjennom utdanningssystemet og ut i jobb. Hele 40 prosent angrer på studievalget, 45 prosent fullfører ikke videregående skole på normert tid og en tredjedel fullfører ikke innen fem år. Det er også et høyt frafall i høyere utdanning. Hva skal til for at færre velger feil studier både én, to og tre ganger? Nå sløser de bort tid som kunne vært brukt i arbeidslivet. Det er dyrt for den enkelte og dyrt for samfunnet som både finansierer utdanningene og i tillegg taper skatteinntekter. Jeg mener bedre veiledning og informasjon, allerede i ungdomsskolen, kan få flere inn på studievalg de vil trives med over lenger tid og som samfunnet trenger.
Utdanningssystemet må tilby studier arbeidslivet har behov for. Hvis velferdstjenestene bryter sammen på grunn av mangel på arbeidskraft, trenger vi ikke så veldig mange flere studieplasser for bachelorer i låtskriving, interiørarkitekter og videoprodusenter
Dessuten må en offentlig tjenestepensjon som støtter arbeidslinjen og som ikke virker mobilitetshindrende mellom privat og offentlig sektor snart på plass. Det er en stor unnlatelsessynd dersom fagforeningene i offentlig sektor og regjeringen har tenkt å bruke enda flere år på la en tjenestepensjonsordning alle vet ikke er bærekraftig stå uendret.
3) Begrens antall rettigheter og skjematyranniet
Vi ser også at stadig flere av velferdstjenestene enten rettighetsfestes eller kreves rettighetsfestet. Økende grad av individuelle juridiske rettigheter til velferdstjenester er sikkert godt ment, men det gir mer byråkrati og fjerner fokus fra innovasjon og økonomisk verdiskaping. Dessuten krever det store administrative ressurser, skjemaer og rapporter for å dokumentere at alle rettighetene er oppfylt. Mange virksomheter rapporterer om et skjematyranni og kontrollhysteri som går utover de oppgavene de egentlig skal løse.
Vår oppfordring til partiene, er derfor å ikke gå i løftefella, der man utsteder enda flere garantier, rettigheter og lovnader til den enkelte velger. Muligheten for å drive ledelse, innovasjon og utviklingsarbeid i den enkelte virksomhet snevres inn med hver nye rettighet som blir vedtatt. Samtidig begrenses også det politiske handlingsrommet, fordi det er svært politisk krevende å fjerne en lovfestet rettighet for en pasientgruppe eller brukergruppe. Den forrige maktutredningen belyste disse utfordringene på en god måte. Spekter mener det er behov for en ny utredning for å belyse rettighetsfestingens betydning for framtidens velferdssamfunn.
4) Gjør bedre ressursutnyttelse og effektivisering mulig
Særlig helse og omsorgssektoren får de kommende tiårene store utfordringer. Vi kommer til å møte store demografiske endringer, mangel på arbeidskraft, en rivende medisinsk utvikling samtidig som befolkningens forventninger til helsetilbudet er økende. Nye digitale og teknologiske løsninger vil gi implikasjoner og muligheter langt utover hva vi kan tenke oss i dag. Uansett kan vi hverken bevilge eller bemanne oss ut av de utfordringene helse- og omsorgssektoren står foran. Derfor må det legges enda bedre til rette for å organisere tilbudet og benytte knappe ressurser best mulig.
Ett sted å begynne for politikere som vil bidra til mer hensiktsmessig organisering av tjenester som drives døgnet og uken rundt, er å vedta endringsforslagene Arbeidstidsutvalget har fremmet rundt arbeidstidsreglene. Forslaget er nemlig langt bedre tilpasset dagens arbeids- og samfunnsliv enn de nåværende reglene, som både avler deltid og gjør det krevende å drifte samfunnsviktige velferdstjenester. Med Arbeidstidsutvalgets forslag, kan man blant annet lettere tilby flere hele stillinger og tilrettelegge for den enkelte arbeidstaker gjennom livets ulike faser.
5) Ikke la ideologi stå i veien for kloke løsninger
Utviklingen av velferdssamfunnet Norge er på mange måter fortellingen om hvordan pragmatismen har seiret. Hvordan partier er villig til å legge bort ideologiske kjepphester og søke kompromisser for å være med på å forme framtiden.
Vi må sikre at vi får mest og best mulig tjenester ut av hver krone i årene framover. Offentlige, kommersielle og ideelle aktører kan alle bidra for å oppnå dette. Debatten om hvorvidt private aktører skal kunne tilby velferdstjenester bør legges død. Private aktører må tas i bruk som aktive virkemidler slik at det offentlige kan yte de beste tjenestene, og ikke bare som korrektiver eller supplementer til de offentlige aktørene selv. Private virksomheter kan bidra med innovasjon og nytenkning som kan være nyttig for den offentlige tjenesteproduksjonen. I debatten om privat vs offentlig ser vi altfor ofte at de gode pragmatiske løsninger blir ofret, og man sitter igjen med dyrere og dårligere tilbud til de som trenger det, utelukkende ideologisk begrunnet. Det har vi ikke råd til.
God valgkamp til dere alle!