Likestillingsutvalgets leder Hege Skjeie skriver i DN lørdag 29. september at arbeidslivet er et forsømt område i den offentlige likestillingspolitikken. Det er mulig det ser slik ut fra innsiden av et såkalt ekspertutvalg. For oss som er aktører i dette arbeidslivet, er imidlertid bildet mer nyansert. De første likestillingsavtalene mellom partene kom inn i Hovedavtalene tidlig på 80-tallet. I løpet av de neste tiårene har det i alle sektorer vært sentrale og lokale utvalg og komiteer som har jobbet med hvordan arbeidslivet kan bidra til et likestilt samfunn, og det finnes virkelig ikke et tariffoppgjør med respekt for seg selv som ikke har adressert utfordringene i form av enighet om partssammensatte grupper og prosesser og tiltak. I den ene sektoren etter den andre, har man vært enige om å prioritere kvinner i lønnsoppgjør. Vi har skrevet rapporter, arrangert møter, kurs og samlinger om likestilling og likelønn. Det er ikke bevissthet og arbeid det skorter på.

Tiden er derfor inne for å stille de ubehagelige spørsmålene.

Så sent som i 1980 hadde kvinner lavere sykefravær enn menn. Nå er kvinnenes sykefravær i snitt 60 prosent høyere enn menns, og i en del sektorer nesten dobbelt så høyt. Sykefravær er knyttet til kjønn, ikke yrke. Det er ikke så lett å forstå hvorfor kvinnelige renholdere i sykehusene har dobbelt så høyt fravær som mannlige renholdere, og det er til ettertanke at mannlige sykepleiere i sykehus har halvparten så høyt sykefravær som sine kvinnelige kolleger. Og hvorfor holder vi oss med pensjonssystemer som gjør at menn i privat sektor får stadig høyere livsinntekt fordi de både kan jobbe og få pensjon, mens damene, de fleste innenfor de offentlige pensjonssystemene, ikke har samme mulighet?

På tross av en i verdensmålestokk rekordhøy kvinnelig sysselsetting, er det fremdeles overvekt av menn i ledende posisjoner i arbeidslivet. Kvinnene tjener ca 60 prosent av det menn gjør. Over halvparten av kvinnene svarer til Norstat i 2012 at de heller vil ha fri hver fredag enn en lønnsøkning tilsvarende en dags lønn. 41 prosent av kvinnene jobber deltid, bare 13 prosent av mennene gjør det. Myten om at deltid hos kvinner er knyttet til småbarnsfasen må nå være avlivet - flere kvinner uten barn og med barn over 16 år jobber deltid enn de kvinnene som har småbarn. Faktisk øker deltidsandelen hos kvinner med barn over 16 år, mens den synker for de som har små barn. En barnehagedekning på 90 prosent, mot bare vel 60 prosent for ti år siden, har heldigvis gjort sitt. Deltid hos kvinner gjelder alle yrker og lag av folket. AFI har dokumentert at selv i de såkalte eliteyrkene setter mor sin karriere på vent når barna kommer, mens for far er det nå eller aldri.

På 7 år har fedrekvoten økt fra 4 til 12 uker. Tiltaket er viktig for å opprettholde mors tilknytning til arbeidslivet. Likevel er over halvparten av mødrene hjemme mens fedrene avvikler sin pappapermisjon.
SINTEF har dokumentert at jenters utdanningsvalg er mer kjønnstradisjonelle nå enn i 1996, og guttene motiveres fremdeles av utsikter til høye inntekter og risiko, mens jenter blant annet velger yrke etter hvorvidt de kan være sikre på å få jobbe deltid.

Halvparten av den tiden som er frigjort for kvinner etter utbygging av barnehager og eldreomsorg brukes til inntektsgivende arbeid. Resten brukes til fritid. Dette gjelder særlig kvinner over 45 år. En amerikansk undersøkelse viser at skilte kvinner øker sin stillingsprosent, men reduserer den igjen når de gifter seg på nytt. Vi får håpe at det ikke er sånn i Norge også.

Professor Mari Rege skrev i DN 21.september 2012, at barns karakterer i skolen synker når far blir oppsagt, mens karakterene bedrer seg når mor er hjemme. Årsaken er i følge Rege at kvinner har flere identiteter å gå inn i.

Det er med andre ord ikke vanskelig å være enig med Hege Skjeie og resten av utvalget når det foreslås et trepartssamarbeid for likestilling i arbeidslivet. Alt som kan bidra til at kvinners tilknytning til arbeidslivet styrkes, er av det gode, og vil også være nødvendig for at vi skal klare å håndtere de massive bemanningsutfordringene i årene fremover.

Trepartssamarbeid for likestilling må bli et reelt arbeid hvor vi også stiller de ubehagelige spørsmålene, slik at vi ikke ender opp i enda flere skjemaer der vi skal rapportere om hvor mange møter vi har hatt for å snakke om det vi ikke får til.

 

Anne-Kari Bratten ble også intervjuet av NRK som fulgte opp kronikken: