1. Innledning og overordnede synspunkter

Det vises til høringen av 23. april 2021 om administrative forhold ved Arbeidsretten, med frist for høringsinnspill 1. september 2021.

Arbeidsforeningen Spekter støtter i hovedsak de foreslåtte endringene fra Arbeids- og sosialdepartementet.

Samtidig mener vi at Arbeids- og sosialdepartementet må vurdere flere forhold ved Arbeidsrettens kompetanse i sitt arbeid. Etter Spekters oppfatning bør ankeadgangen til Høyesterett utvides for avgjørelser som blir avgjort ved lovtolkning. Vi mener at en slik utvidet ankeadgang til Høyesterett knyttet til tolkning av lovbestemmelser vil styrke kvaliteten på dommer avsagt av Arbeidsretten, og ser få grunner til å opprettholde de omfattende begrensninger i ankeadgangen for lovtolkningsspørsmål.

Nedenfor følger begrunnelsen for våre synspunkter, hvor vi blant annet peker på formålet, historikken og begrunnelsen for hvilke spørsmål Arbeidsretten har særskilt kunnskap om og som er forutsatt å skulle avgjøres med endelig virkning.

2. Arbeidsrettens formål og virksomhet

2.1 Historikk – særskilt fagkunnskap om kollektive problemstillinger

Arbeidsretten behandler tvister om eksistens, gyldighet og fortolkning av tariffavtaler samt om krav som bygger på en tariffavtale. Det faller videre inn under Arbeidsrettens kompetanse å avgjøre tvister om brudd på arbeidstvistlovens regler om fredsplikt og om erstatningsansvar for brudd på tariffavtale. Domstolen har hele landet som rettskrets, og den settes med juridiske fagdommere og dommere oppnevnt etter innstilling fra partene

Arbeidsretten ble opprettet ved lov om arbeidstvister av 6. august 1915 og trådte i funksjon fra 1. januar 1916. Med dette ble det opprettet en særdomstol for behandling av tariffavtaletvister mv. Før opprettelsen av Arbeidsretten var det de ordinære domstolene som hadde domsmyndighet i rettstvister om tariffavtaler. Tarifftvister ble imidlertid sjelden brakt inn for de ordinære domstoler. I stedet ble det gjerne avtalt voldgift i de enkelte tilfeller.

Bakgrunnen for opprettelsen av Arbeidsretten som en særdomstol var for det første behovet for en rask behandling av tvistene, og for det andre at tvisten skulle behandles av en domstol som hadde kjennskap til det samfunnsområdet man befant seg på.

Arbeidstvistloven av 1915 markerte sluttpunktet på en omfattende diskusjon om løsning av tvister mellom arbeidstakere og arbeidsgiver og deres respektive foreninger, hvor den opprinnelige tanken om å løse tvister ved voldgift ble forlatt til fordel for et prinsipielt valg om en domstolsordning. Tron Løkken Sundet gir i Festskrift til Tore Schei 2016 «Høyesterett og Arbeidsretten – Noen merknader om domstolsstruktur og ankeadgang i tariffretten», en nærmere redegjørelse for etableringen av Arbeidsretten som særdomstol i tvister om tariffavtaler. Begrunnelsen for valg av Arbeidsretten som prosessordning oppsummeres slik:

«Valget av prosessordning var begrunnet i legitimitet, effektivitet og behovet for rettsavklaring og rettsutvikling. Hensynet til effektivitet og rask avklaring for partene ble sikret gjennom at slike tvister skulle avgjøres av Arbeidsretten som første og siste instans etter saksbehandlingsregler som mer var «prosessuelle vegvisere». Når departementet gikk bort fra Voldgiftskomiteens forslag om at partene kunne velge å bringe saken inn for de alminnelige domstoler, var det begrunnet i Arbeidsrettens stilling som prejudikatdomstol: «Av hensyn til en ensartet retsutvikling bør ... Arbeidsretten være den eneste kompetente domstol.»

Rettens skulle settes sammen på en slik måte at den hadde nødvendig innsikt i hva saken gjaldt og at arbeidslivets parter hadde tillitt til domstolen. Om dette skriver Sundet:

«Domstolen skulle i den enkelte sak settes med én fagdommer og fire arbeidslivskyndige dommere. Denne sammensetningen skulle sikre at retten hadde den nødvendige innsikt i hva saken gjaldt og at arbeidslivets parter hadde tillit til domstolen. Tariffretten var et nytt og ukjent rettsfelt. Forarbeidene drøfter enkelte spørsmål om rettsvirkninger av tariffbrudd, men understreket at det ikke var mulig for lovgiveren å ta stilling til alle spørsmålene som den nye avtaleformen reiste.»

2.2 Utviklingen med flere saker for Arbeidsretten hvor lovtolkning er avgjørende for saken

I høringen legges det grunn at hovedbegrunnelsen for at Arbeidsrettens avgjørelser er endelige, er at Arbeidsretten er en spesialdomstol med særlig kompetanse på et avgrenset rettsområde, med en relativt klart definert gruppe av brukere.

Etter Spekters oppfatning er det en tendens/utvikling hvor flere saker i Arbeidsretten avgjøres på bakgrunn av en forståelse av lovregler, ikke en tolkning av innholdet og ordlyden i tariffavtalen mellom partene.

Det finnes flere eksempler fra nyere tid hvor Arbeidsrettens avgjørelse baserer seg på en tolkning av loven, og ikke tariffavtalen som sådan. Problemstillingen oppstår i særdeleshet i de tilfeller hvor tariffavtaler inneholder rene henvisninger til lovregler. I slike tilfeller er det f eks på det rene at tariffpartene ikke har ment å avtale noe annet enn det som følger av loven. Nedenfor følger noen konkrete eksempler på at Arbeidsretten baserer avgjørelsen på en tolkning av loven, ikke tariffavtalen:

2.2.1    AR-2016-37 - tolkning av ferieloven

Avgjørelsen i AR-2016-37 gjaldt spørsmål om plassering og avvikling av ny ferie etter sykdom, herunder spørsmålet om ferieloven var en del av tariffavtalen. I Oljeoverenskomsten punkt 10 stod det «Ferie gis i henhold til ferieloven». Arbeidsretten viste til en rekke avgjørelser der det i overenskomstene hadde vært tilsvarende formuleringer og hvor Arbeidsretten hadde lagt til grunn at ferieloven var en del av tariffavtalen. Arbeidsretten la til grunn at tolkningen av ferieloven dermed hørte inn under Arbeidsretten.

Fra Arbeidsrettens dom: «Det foreligger en rekke avgjørelser fra Arbeidsretten hvor det er lagt til grunn at ferieloven er en del av tariffavtalen og derved gjort til tariffnorm. Arbeidsretten har da ansett at det faller inn under dens domsmyndighet å foreta en fortolkning av lovens bestemmelser. I de sakene flertallet i det etterfølgende vider til, har formuleringene om henvisning til ferieloven vært noe annerledes enn i vår sak. Eksempler er; «ferie gids i samsvar med ferieloven», «ferie gis overensstemmende med ferielovens bestemmelser».»

2.2.2    AR-2019-11 - Tolkning av arbeidsmiljøloven kapittel 16

Avgjørelsen i [henvisning] gjaldt spørsmålet om det var tariffstridig at en virksomhet som var bundet av Renholdsoverenskomsten, ved overtakelse av hotellrenhold ble bundet ut tariffperioden av Riksavtalen etter reglene i aml § 16-2.

Arbeidsrettens flertall kom til at lovgiver ved innføringen av en deklaratorisk regel om at overdragerens tariffavtale for erververen ikke hadde grepet inn i de tariffrettslige forpliktelser ny arbeidsgiver hadde i medhold av de tariffavtaler som gjelder for erververen på overdragelsestidspunktet. Arbeidsretten tok dermed prejudisielt stilling til en lovregel, som ble avgjørende for sakens resultat.

Flertallet kom videre til at LO og NHO hadde avklart tariffavtalevalget for hotellrenhold utført av renholdsbedrifter slik at dette var omfattet av Renholdsoverenskomsten:

«…vil flertallet innledningsvis kommentere hvilken betydning arbeidsmiljøloven § 16-2 andre ledd har for innholdet i ISS’ tariffrettslige forpliktelser, før flertallet går inn på hva som kan utledes av tarifforholdet mellom LO/NAF og NHO/NHO Service og handel/ISS» (avsnitt 47)…

«På denne bakgrunn legger flertallet til grunn at lovgiver ved arbeidsmiljøloven § 16-2 andre ledd ikke har grepet inn i arbeidsgivers tariffrettslige adgang til å velge å bli bundet av overdragelsen tariffavtale» (avsnitt 59).

2.2.3    AR-2018-06 – Riktig adressat etter arbeidsmiljøloven kapittel 16

Saken gjaldt hvorvidt et selskap var bundet av tariffavtalen etter virksomhetsoverdragelse. Hovedspørsmål i saken var hvem som var rett adressat for den erklæring ny arbeidsgiver må avgi etter aml. § 16-2 andre ledd andre punktum dersom en ikke ønsker å bli bundet av tidligere arbeidsgivers tariffavtale.

Fra Arbeidsrettens dom: «Spørsmålet i saken er om Haugaland Bilberging AS ble ubunden av den tariffavtale som Stord Bilhjelp AS var bundet av på overdragelsestidspunktet 1. september 2016 ved den e-post som bedriften sendte den tillitsvalgte 20. september 2016, jf. avsnitt 6. Hovedspørsmålet i saken er hvem som er rett adressat for den erklæring ny arbeidsgiver må avgi etter arbeidsmiljøloven § 16-2 andre ledd andre punktum dersom han ikke ønsker å bli bundet av tidligere arbeidsgivers tariffavtale». (vår understrekning)

2.2.4    AR-2019-24 - tolkning av kapittel 10 i arbeidsmiljøloven

Avgjørelsen i AR-2019-24 gjaldt gjennomsnittsberegning av overtid for konduktørene i Vy (tidligere NSB). Overenskomstbestemmelsen henviste til at arbeidstiden kunne gjennomsnittsberegnes i henhold til reglene i arbeidsmiljøloven § 10-5 andre ledd, som krever skriftlig avtale med tillitsvalgte i virksomheten.

Fra Arbeidsrettens dom: «Det er ikke naturlig å forstå overenskomsten slik at det bare er enkelte av vilkårene i arbeidsmiljøloven som skal gjelde. Dette understøttes også av bestemmelsen i Hovedtariffavtalen i staten 1994–1996 § 1 nr. 1 hvor det het:

«Når det i fellesbestemmelsene er gjort henvisninger til lovbestemmelser, er dette gjort for å skape sammenheng i teksten og for å gjøre dem lettere tilgjengelig for brukeren. Henvisningene er ikke ment å skape rettigheter eller forpliktelser for partene utover det disse lovene i seg selv anviser» (Avsnitt 65)

«Arbeidsmiljøloven § 10-5 andre ledd legger avtaleadgangen til arbeidsgiver og tillitsvalgte i virksomheten, dvs. at avtaleadgangen skal utøves lokalt. Hvis man legger til grunn at det er inngått avtale etter § 10-12 fjerde ledd, uten at det fremgår uttrykkelig, ville det harmonere dårlig med arbeidsmiljølovens uttalte bestemmelse om at det skal inngås skriftlig avtale med de tillitsvalgte (avsnitt 76)

I sistnevnte premiss tolket dermed Arbeidsretten arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde ledd slik at det må fremgå uttrykkelig at en avtale er inngått etter den aktuelle bestemmelsen.

2.3 De opprinnelige hensyn for etablering av spesialdomstolen Arbeidsretten

Situasjonen er på mange måter vesentlig endret siden ordningen med Arbeidsretten ble etablert for over 100 år siden. En del av begrunnelsen for det særlige prosessystemet man valgte med den første arbeidstvistloven i 1915, og som i det vesentlige har blitt opprettholdt senere, var at de ordinære prosessreglene ikke passet for de «rettslige nydannelser, som tarifavtalerne er».

Et overordnet spørsmål i den forbindelse er om prosessordningen ved Arbeidsretten i dag sikrer tilstrekkelig rettssikkerhet. Etter vårt syn er dette ikke ivaretatt på samme måte som ved tvister for de alminnelige domstolene med Høyesterett i spissen.

I forarbeidene til arbeidstvistloven av 1915 var det to hensyn som ble særlig vektlagt; det var hensynet til en rask behandling og at det var behov for en særskilt kompetanse for å avgjøre denne typen tvister.

Begrunnelsen for å ha en Arbeidsrett med prejudikatsvirkning, hvor dommene som hovedregel ikke kan ankes, er etter Spekters vurdering i mindre grad til stede ved behandlingen av lovspørsmål.

Adgangen til å anke Arbeidsrettens dommer er meget begrenset. I praksis kan en dom avsagt av Arbeidsretten kun ankes til Høyesterett, som er den aktuelle ankeinstansen, hvis saken faller utenfor rettens domsmyndighet etter arbeidstvistloven, jf. arbeidstvistloven § 58 femte ledd.

Manglende adgang til å anke Arbeidsrettens avgjørelser ble vurdert i forbindelse med vedtakelsen av arbeidstvistloven av 1915, og i Ot.prp.nr.29 (1912) ble det foreslått at det som den klare hovedregel ikke skulle være adgang til å anke Arbeidsrettens avgjørelser. Dette ble i proposisjonen begrunnet slik:

«Da den skal være fælles for det hele land, er det for retsenhetens skyld ikke paakrævet at skape nogen appelinstans. Og saavidt fyldig sammensat som retten vil bli efter nærværende utkast, skulde man ha saa sterke garantier for sikre og retfærdige retsavgjørelser, at en ankeinstans skulde være overflødig. Det er ogsaa av væsentlig vegt, at man for disse tvistemaal faar en hurtig avgjørelse; likeoverfor dette hensyn bør de betænkeligheder vike, som man maatte ha ved at gjøre rettens avgjørelser upaaankelige. Det samme bør gjelde de kjendelser, som saksbehandlingen gir anledning til. Dog antages det, at kjendelser om rettens domsmyndighet i den enkelte sak, altsaa kjendelser, hvorved den avviser en sak eller mot indsigelse antar den til behandling, bør kunne paaankes til Højesteret. Uten en saadan undtagelse kunde det risikeres at en sak overhodet ikke kom ind for nogen domstol, eller at flere domstoler uavhængig av hindanden tok den under behandling. Opsættende virkning paa en antat saksfremme bør dog appellen ikke ha. Videre har man fundet at maatte gjøre en undtagelse for kjendelser, som angaar tredjemans pligt til at avgi forklaring, avlægge ed eller forsikring, fremlægge dokumenter m.v. eller tjenstgjøre som sakkyndig. Saadanne kjendelser bør vedkommende selv kunne paaanke til Højesterets kjæremaalsudvalg med opsættende virkning overfor han men uten at sakens fremme for øvrig hindres derved (jfr. departementets utkast til lov om rettergangsmaaten i tvistemaal § 416, Ot.prp.nr.1 for 1910). Og kjendelser, hvorved straf og dermed forbundet erstatningsansvar ilægges, bør ogsaa kunne påkjæres av en part. Hvad kjæremaalets behandling angaar forutsætter man, at der sørges for den hurtigst mulige avgjørelse, naar denne er av betydning for sakens videre behandling.»

Det ble dermed pekt på at Arbeidsrettens sammensetning ville sikre riktige og rettferdige avgjørelser og at kravet til hurtig behandling av tvister tilsa at det som ikke skulle være noen ankeadgang. Videre ble det fremhevet at Arbeidsretten skulle være felles for hele landet og at hensynet til rettsenhet, som er et hensyn bak ankeadgang i alminnelige tvister, derfor ikke gjorde seg gjeldende.

2.4 Det dobbeltsporede system – forutsetning om særskilt kompetanse på de spørsmål som skulle avgjøres av Arbeidsretten med endelig virkning

I utgangspunktet er Arbeidsrettens kompetanse avgrenset mot det som hører under de alminnelige domstolene, jf. ovenfor om de sakene som hører under Arbeidsretten. Denne kompetansen omtales også som eksklusiv, ved at saker som hører under Arbeidsretten ikke kan anlegges for de alminnelige domstolene.

Samtidig er det en rekke saker der saksøker kan velge forum – Arbeidsretten eller de alminnelige domstolene – avhengig av hvordan saken legges an. Med bakgrunn i at tariffavtalen også utgjør en del av den enkelte arbeidstakers individuelle arbeidsforhold, kan en fagforening som fremmer et medlems sak velge mellom de alminnelige domstoler og Arbeidsretten i alle saker der det kan påberopes tariffbestemte rettigheter. Det innebærer eksempelvis at saksøkersiden i svært mange stillingsvernsaker kan velge forum. Tilsvarende vil det være i saker om økonomiske rettigheter for arbeidstakerne etter tariffavtalen.

I forbindelse med vedtakelsen av den første arbeidstvistloven i 1915 ble det fremhevet behov for å etablere en særdomstol med særlig kyndighet i tariffavtalespørsmål. Således er det i Ot. prp. nr. 29 (1912) fremhevet:

«Heller ikke kan de hos de ordinære domstoler gjøre regning paa den for behandlingen av disse egenartede saker nødvendige sakkundskab.»

Tilsvarende har Tron Sundet i festskriftet til Tore Schei fremholdt:

«Når departementet gikk bort fra Voldgiftskomiteens forslag om at partene kunne velge å bringe saken inn for de alminnelige domstoler, var det begrunnet i Arbeidsrettens stilling som prejudikatdomstol: «Av hensyn til en ensartet retsutvikling bør ... Arbeidsretten være den eneste kompetente domstol.»

Ovennevnte belyser vekten av den særlige kompetanse som var forutsatt hos Arbeidsretten for de spørsmål som Arbeidsretten skulle behandle som «eneste kompetente domstol».

2.5 Avgjørelser basert på lovtolking bør kunne ankes til Høyesterett

2.5.1    Endelig avgjørelse av lovtolkningsspørsmål gjenspeiler ikke utviklingen 

I rapporten fra Ekspertutvalget punkt 2.5 redegjøres det for at Arbeidsrettens avgjørelser som hovedregel ikke kan ankes, jf. arbeidstvistloven § 59 første ledd. Spekter mener at departementet bør ta opp spørsmålet om muligheten for å utvide ankeadgangen til Høyesterett og utrede om dagens prosessuelle regler i tilstrekkelig grad speiler utviklingen, f eks med utstrakt bruk av lovhenvisninger i tariffavtaler.

Dette arbeidet kan også være som en del av et nytt arbeid hvor departementet ser på tiltak for å gjøre Arbeidsretten godt rustet for framtiden, jf. punkt 1.5.8 i utredningens sammendrag.

Historikken vi har gjennomgått ovenfor viser at et av to hovedhensyn med opprettelsen av Arbeidsretten som særdomstol var for å sikre at tvister skulle behandles av en domstol som hadde særskilt kjennskap til det samfunnsområdet man befant seg på.

2.5.2    Utvidet ankeadgang for lovtolkningsspørsmål vil være positivt i et rettssikkerhets- og rettferdighetsperspektiv

Hvis man ser bort fra tidsaspektet, dvs. utsikten til raskt å få en rettskraftig avgjørelse, er det etter vårt syn få – om noen – grunn til å opprettholde de omfattende begrensninger i ankeadgang. Tidsargumentet utgjør i dag et mindre tungtveiende argument. I tillegg kommer at det for Arbeidsretten vil være tale om anke til Høyesterett, slik at en endelig avgjørelse uansett vil komme innen rimelig tid. Selv med en alminnelig ankeadgang, vil det være naturlig at det kreves Høyesteretts ankeutvalgs samtykke for å få en anke behandlet av Høyesterett, slik at det bare vil være et fåtall saker som rent faktisk vil komme til behandling der. Partene i saker for Arbeidsretten vil naturlig utøve en selvjustis mht. hvilke saker som eventuelt ankes til Høyesterett, men uavhengig av det vil systemet begrense saker som kan komme til realitetsbehandling som ankesak.

Det må være rettssikkerhetsgarantier ved den prosessordning som gjelder innen den kollektive arbeidsrett, spesielt når Arbeidsretten tolker «ordinære» lover og regler og saken av ulike årsaker ikke behandles av de ordinære domstoler. Det er viktig å ha et system som ivaretar rettssikkerheten på beste måte. En uriktig lovtolkning fra Arbeidsrettens side kan medføre en betydelig skjevhet i styrkeforholdet mellom partene. Behovet for riktige avgjørelser av Arbeidsretten er derfor etter vår oppfatning like sterkt fremtredende som for de ordinære domstoler. Hensynet til hurtig avgjørelse bør ikke alene begrunne så fundamentale unntak fra den ankeadgang som ellers gjelder.

En utvidet ankeadgang vil ikke bare ha et rettssikkerhets- og rettferdighetsperspektiv, men ville etter vårt syn også styrke kvaliteten på dommer avsagt av Arbeidsretten. Det er iboende i systemer der man kan overprøves, at det skjerper vurderingene og saksbehandlingen. Dette gjelder for de lavere rettsinstanser innen de alminnelige domstoler, og det vil også gjelde for Høyesterett i forhold til den overprøving de eksponeres for eksempelvis i saker som gjelder menneskerettigheter (EMD). En ankeadgang over Arbeidsrettens dommer (lovtolkning), kan dermed bidra til å styrke kvaliteten på Arbeidsrettens dommer og rettens legitimitet/autoritet.

2.5.3    Forholdet til internasjonale forpliktelser

I en viss utstrekning kan manglende ankeadgang reise problemstillinger i forhold til menneskerettighetene, særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Riktignok vil nok hovedsynspunktet være at den begrensende ankemulighet over Arbeidsrettens dommer og kjennelsene ikke anses å være i strid med de menneskerettighetskonvensjoner som er inkorporert i norsk rett, jf. grunnsynspunktene i eksempelvis HR-2001-1597 og HR-2017-777-A. Jon Gisle kommenterer i sine kommentarer til arbeidstvistloven § 58 at Høyesterett har lagt til grunn at en-instansbehandlingen av tariffspørsmål ikke er i strid med grunnloven § 88. Tron Sundet uttaler på sin side i Festskrift til Stein Evju (2016) s. 184 og videre følgende om reguleringen i arbeidstvistloven § 59:

«[ikke] er en evig, allmenngyldig sannhet» og uttrykker at det kan reises spørsmål om «Grunnlov og internasjonale forpliktelser … kan tale for at ankeadgangen bør utvides til å gjelde lovtolkningen». (vår understrekning)

NOU 2017:8 om særdomstoler på nye områder vurderer ikke direkte Arbeidsretten, men fremhever under henvisning til EMK artikkel 6 at staten ikke kan oppstille begrensninger som rammer selve kjernen i retten til domstolsbehandling, men uttaler også at EMK ikke oppstiller krav om etablering av ankedomstoler (s. 123).

2.5.4    Innføring av ankemuligheter til Høyesterett for lovtolkning

Etter vårt syn vil det i forhold til Grunnloven og menneskerettighetsvernet kunne være betenkelig om ankebegrensningene opprettholdes i sin fulle bredde, og det kan særlig være grunn til å vurdere å innføre en ankeadgang for så vidt gjelder lovtolkning, som i sin rene form faller utenfor Arbeidsrettens kompetanse etter arbeidstvistloven § 33.

Siden anke over Arbeidsrettens dommer går til Høyesterett etter arbeidstvistloven § 58, vil en mer ordinær ankeadgang likevel ikke medføre et frislipp for å få enhver anke realitetsbehandlet. Etter tvisteloven kreves deOverskrift 3t samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg for å få en anke behandlet av Høyesterett, og det vil gi en naturlig «siling» av de anker som bør bli behandlet.

3. Kommentarer til konkrete forslag fra ekspertutvalget

3.1      Uavhengig innstillingsorgan for Arbeidsretten høringen punkt 1.5.2

3.3.1    Deltakelse i innstillingsorganet fra arbeidslivets parter

Utvalget anbefaler i rapporten punkt 1.5.2 at utnevning av Arbeidsrettens fagdommere skjer etter en forutgående vurdering og formell innstilling av et uavhengig innstillingsorgan. Spekter er positive til dette forslaget, såfremt visse forutsetninger ivaretas.

En eventuell oppnevning av et uavhengig innstillingsorgan må etter Spekters oppfatning ha en sammensetning som reflekterer faktisk bruk av Arbeidsretten. Adgangen til å foreslå medlemmer til det uavhengige innstillingsorganet og deltakelse i dette må etter Spekters oppfatning ligge hos de de organisasjoner som påvirkes mest av Arbeidsrettens avgjørelser, dvs. de organisasjoner på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden som i størst grad og i praksis bruker Arbeidsretten til å avklare kollektive tvister.  

Etter Spekters oppfatning vil for eksempel de tre største brukerne/organisasjonene på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden målt i antall saker for Arbeidsretten over en definert periode kunne være et naturlig utgangspunkt mht. antall oppnevnte medlemmer fra det organiserte arbeidslivet. Arbeidsretten er en særdomstol for det organiserte arbeidslivet og det er brukerne av Arbeidsretten som må ha tillit til dommerne som utnevnes.

3.3.2    Kretsen for rekruttering av fagdommere

Vi ønsker å understreke at vi er enig i premisset som trekkes frem i rapporten punkt 1.5.2 om at det er en forutsetning for en velfungerende domstol at fagdommerne har gode faglige og personlige kvalifikasjoner, og at både arbeidslivets parter og omverdenen har tillit til fagdommernes kompetanse og uavhengighet. Spekter er dermed positive til forslaget om at kretsen man rekrutterer fra som dommer til Arbeidsretten utvides, men ser likevel litt annerledes på spørsmålet enn ekspertutvalget.

Etter Spekters vurdering er praktisk dommererfaring sentralt for å bli oppnevnt som dommer i Arbeidsretten. Dommeroppgavene kan også løses på en god måte av advokater med omfattende erfaring fra domstolsbehandling. Etter vår vurdering fungerer det veldig bra i dag med dommere med lang erfaring fra domstoler som kan være relevant for Arbeidsretten, for eksempel Høyesterett og lagmannsretten. Samtidig mener vi at det kan åpnes for rekruttering fra andre lagretter enn Borgarting. De vitenskapelige ansatte bør etter Spekters oppfatning på vanlig måte i størst mulig grad bidra til utvikling av juridisk teori for den kollektive arbeidsretten, og den faglige utviklingen av området gjennom sine ordinære forskningsstillinger.

3.2       Dommere innstilt av arbeidslivets parter – høringen punkt 1.5.3

I rapporten fra ekspertutvalget punkt 1.5.3 forutsettes det at ordningen med dommere innstilt fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner i utgangspunktet skal videreføres, men at utvalget kan vurdere prosedyren for oppnevning for øvrig. Utvalgets oppfatning er at ordningen med partsinnstilte dommere fungerer etter sin hensikt. Utvalget har vurdert prosedyrene for oppnevning, men har ikke funnet grunn til å foreslå endringer på dette punktet. Spekter er enig med ekspertutvalget i at ordningen med partsinnstilte dommere fungerer etter sin hensikt.

4. Avsluttende merknader

Spekter ber om et snarlig møte for å utdype de praktiske sidene samt våre rettslige vurderinger og posisjoner på utvidelse av ankeadgangen på Arbeidsrettens avgjørelser.