Innledning

Utredningen tar til orde for at konkurranseloven bør ha hjemmel til å ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr og ledelseskarantene for overtredelse av visse handleplikter i konkurranseloven.

Begge de foreslåtte tiltakene må beskrives som svært inngripende for den som rammes av dem. De svekker rettssikkerheten betydelig sett i forhold til dagens regulering. Både foreslått beviskrav (sannsynlighetsovervekt) og foreslått skyldkrav (uaktsomhet) gjør det særlig påkrevet at tiltakene framstår som helt nødvendige. Videre må det foretas en grundig vurdering av mulige konsekvenser.

 

Etter Spekters syn lider utredningen av så vesentlige svakheter at det er ikke er forsvarlig å iverksette forslagene. Dersom det er aktuelt å vurdere denne typen tiltak, må de utredes på et langt bredere grunnlag både når det gjelder problembeskrivelse, fakta/empiri som er egnet til å underbygge problembeskrivelsen, alternative tiltak, og konsekvenser av ulik art, ikke minst de samfunnsmessige konsekvensene.

 

Problembeskrivelse og faktagrunnlag savnes

I mandatet til utredningen vises det til at bruk av straff overfor fysiske personer for overtredelse av konkurranseloven forekommer svært sjelden, og at straffeforfølgning på konkurranserettsområdet dermed i liten grad ivaretar allmennpreventive hensyn overfor fysiske personer.

 

I utredningen blir det opplyst at kun to saker er blitt anmeldt til påtalemyndighetene, og at det i disse to sakene ikke er blitt ilagt straff. Dette brukes som begrunnelse for at dagens lovbestemmelser ikke fungerer.

 

Det fremstår likevel uklart hva problemet er. For det første gis det lite informasjon om hva som var bakgrunnen for at det ikke ble ilagt straff i de to tilfellene (skyldtes det manglende straffansvar eller ble sakene henlagt?) For det andre mangler det anslag for omfanget av konkurranselovbrudd i Norge.

 

Utredningen peker på s. 43 på at det ikke er mulig å måle om, og eventuelt i hvilken grad dagens straffebestemmelse har avskrekket fysiske personer fra å overtre konkurranseloven, men at «Når straffebudet de facto ikke er håndhevet, kan det imidlertid legges til grunn at straffebestemmelsen i svært liten grad er egnet til å ivareta det legitime formålet.»

 

Dette utsagnet er ikke underbygget med fakta. Det vises til en rapport fra OECD fra 2019 som sier at i perioden 2010 – 2016 så man en stor økning i kartellvirksomhet internasjonalt. Utover dette fremkommer det ikke av utredningen om det finnes statistikk eller data for eventuelle mørketall om tilsvarende brudd på konkurranseloven i Norge.

 

Etter Spekters skjønn er ikke sammenhengen mellom lovens bestemmelse og manglende straffeforfølgelse/få saker hos påtalemyndighetene godt nok underbygget.

 

Utredningen legger til grunn at forslagene vil fremme omfanget av lempningssøknader uten at det er sagt noe om utviklingen av lempningssøknader over tid. Det er heller ikke gitt holdepunkter for at omfanget ut fra de faktiske forhold burde vært større. Dessuten foreslås det at de grovere lovbruddene fremdeles skal gå i straffesporet. Etter det Spekter kjenner til er det her lempningssøknader særlig ville hatt betydning. Dette er lite problematisert i utredningen.

 

Spekter savner i det hele tatt flere relevante kilder som kan underbygge påstander og konklusjoner i utredningen. I utredningen vises det til at utreder i forkant av arbeidet hadde ett møte med direktør og to ansatte i Konkurransetilsynet, men sett i forhold til forslagenes omfang og inngripende karakter er ikke dette tilstrekkelig. Langt flere relevante aktører burde bidratt i utredningsarbeidet.

 

Alternative mindre inngripende tiltak er ikke vurdert

Ifølge utredningen er det på «det rene av bruk av administrativ sanksjon i form av overtredelsesgebyr er mindre inngripende enn straff. Det er også klart at bruk av ledelseskarantene, som ikke er en sanksjon, men en reaksjon etter dette forslaget, er mindre inngripende enn en forvaltningssanksjon.»

En overføring fra det som reelt sett er en straffeforfølgning til forvaltningssporet kan i teorien anføres å være mindre inngripende enn det som gjelder i dag. Spørsmålet er om det vil oppleves slik i praksis. Det er ikke nødvendigvis slik at en person som blir ilagt et høyt overtredelsesgebyr (inntil 43 millioner kroner) med et forvaltningsrettslig beviskrav lagt til grunn, opplever det som mindre inngripende enn dersom man følger straffesporet med de prosessuelle rettsikkerhetsgarantier det gir. I sistnevnte tilfelle ville resultatet blitt en langt mer beskjeden bot. Ifølge utredningen ligger nivået på bøtene i området 5.000 - 120.000 kroner.  

Spekter savner en vurdering av andre mindre inngripende tiltak. Denne mangelen svekker utredningens faglige tilrådinger.

 

Konsekvenser av forslaget

Utredningen foretar ingen drøfting av mulige samfunnsmessige konsekvenser av forslagene.

 

Vi savner en vurdering av hvilke konsekvenser tiltakene kan ha når det gjelder den personlige risikoen som lovforslaget plasserer på både ledere og andre ansatte som sitter nær beslutninger i virksomhetene.

 

For eksempel er det ikke vurdert hvordan det kan påvirke rekrutteringen til slike stillinger. Ei heller hvordan det vil innvirke på lederlønninger eller annen form for kompensasjon for å påta seg et slikt omfattende personlig ansvar.

 

Oppsummert

Slik utredningen foreligger er det etter vårt syn ikke mulig på en forsvarlig måte å ta stilling til de inngripende forslagene.

Dersom utredningen hadde oppfylt kravene i Utredningsinstruksen, kunne manglene vi har pekt på vært unngått. Utredningen behandler først og fremst spørsmål av rent juridisk karakter, noe som gjør utredningen for smal til å vurdere forslagene i en helhetlig sammenheng.