Utdanning må avspeile arbeidslivets behov
Det er en utfordring at utdanningsinstitusjonene etablerer mastergrader over en lav sko, svært ofte uten tilstrekkelig forankring i arbeidslivets behov, skriver Anne-Kari Bratten i et tilsvar i dagens utgave av Stavanger Aftenblad.
Følgende innlegg er publisert i Stavanger Aftenblad 9. april 2014:
I Stavanger Aftenblad 3. april kommer instituttleder Kari Vevatne ved UiS med oppsiktsvekkende begrunnelser for at sykepleiere bør ha masterutdanning. Jeg er enig med Vevatne i at sykepleiere må være i stand til ”å analysere, reflektere og faglig diskutere sykepleie både med egen yrkesgruppe og i tverrfaglig team”, men dette lærer jo sykepleiere også i sin grunnutdanning. Nettopp derfor opplever arbeidsgiverne sykepleierne som en svært kompetent og samhandlende yrkesgruppe med høy faglig integritet.
Det er dermed beklagelig at Vedvatne skyver pasientene foran seg og skaper et inntrykk av at masterutdanning nærmest er avgjørende for god kvalitet på helsetjenesten. Hun argumenterer også med at sykepleierne selv ønsker mastergrader og vil anse andre videreutdanninger som ”en blindvei”. Dette er en blindvei arbeidsgiverne ikke kjenner til, da sykehusene har vært godt fornøyde med de videreutdanningene som hittil har vært tilbudt sykepleierne.
Det er en ufordring at utdanningsinstitusjonene etablerer mastergrader over en lav sko, svært ofte uten tilstrekkelig forankring i arbeidslivets behov. Det finnes i dag nesten 1000 ulike mastergradstilbud, dobbelt så mange som for ti år siden. De drivkreftene vi nå ser i det norske utdanningssystemet fører til at mange blir overutdannet.
Dette har heller ikke Sigbjørn Flatland tatt innover seg. I Stavanger Aftenblad 25. mars påstår han at jeg ”avsporer” debatten om mastergrader. Jeg har imidlertid aldri uttalt at ”sykehusene ikke trenger sykepleiere med master”, slik Flatland hevder. Jeg har derimot sagt at sykehusene trenger både sykepleiere og andre med mastergrader, men de trenger faktisk ikke at alle har det.
Det stemmer med andre ord ikke som Flatland påstår at arbeidsgivere ”stritter i mot” ansatte som ønsker kompetanseheving. Det er trist at verken Vedvatne eller Flatland erkjenner at arbeidsgiver, som sitter med det endelige ansvaret for kompetansesammensetning og drift, ikke også har en legitim røst i denne debatten.