- Universitets- og høgskolesektoren må fristilles
- Universitets- og høgskolesektoren bør reorganiseres og fristilles. Slik kan vi sikre at sektoren samvirker bedre med samfunnet utenfor og bedre leverer det som etterspørres, sa Kåre Hagen, leder for senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Høgskolen i Oslo og Akershus på Spekterkonferansen.
Det var en reformbølge i Norge fra 1990 til 2003 med utskillelse av foretak, opprettelse og reorganisering av tilsyn og styring gjennom mer indirekte virkemidler.
-De vellykkede reformers paradoks, er at de virker gjennom fravær av støy og problemer. Vi fikk mindre monopol, mer rammevilkår og konsesjonskrav. Dette ble en suksess, blant annet fordi man ble mer opptatt av brukere og eget omdømme og fikk sterke egeninteresser i kostnadskontroll . I tillegg var vi pragmatiske i valg av virkemidler for å nå målet, sa Hagen.
Hagen framhevet at Norden er et krafttakssamfunn der omstillingsevnen er betydelig.
- Økonomisk og sosial likhet gir høy tillit til at omstillingsgevinstene blir fordelt rett, rimelig og rettferdig. Sentralisert inntektsdannelse, høye minstelønninger og investeringsorienterte kapitalister samvirker med en velferdsstat som sikrer sosial trygghet uavhengig av posisjon og jobb i arbeidslivet. Det gir stor omstillingsevne, sa Hagen.
Han pekte på at det er paradoksalt at omstilling ansees som noe særegent i et land der vi har hatt så mange vellykkede omstillingsprosesser. Han mente imidlertid at det fortsatt er det gode betingelser for omstilling i Norge.
- Vi har politisk-økonomiske og velferdsstatlige institusjoner som gir svært gode forutsetninger for reform. Vi har historisk gode erfaringer med å utvikle gode organisasjoner for samfunnsoppdrag, med litt stat og en passe dose marked, og vi har et ti-år på å forberede oss, sa Hagen.
- Integreringen har ikke vært god nok
Seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret, mente Norge ikke har lyktes godt nok med varig integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet.
-Innvandring kan utfordre velferdsstatens bærekraft hvis den medfører lavere yrkesdeltakelse, lavere produktivitet eller høyere trygdeavhengighet, sa Røed.
Han understreket at den norske velferdsstaten er avhengig av høy yrkesdeltakelse. Alternativet til å arbeide og betale skatt, er ofte å motta en overføring fra samfunnet.
- Vi har flere virkemidler for å sikre yrkesdeltagelse. Integreringspolitikken må sørge for rask introduksjon og språkopplæring. Den må bidra til å tette utdanningshull, raskere godkjenne den enkeltes utdanning fra hjemland og gi relevant videreutdanning, sa Røed.
Han mente at å sørge for at flest mulig jobber fremfor å gå på trygd, er grunnleggende for integrering. - At samfunnet gir tjenester og ikke kontanter er også et viktig bidrag for å sikre inkludering, sa Røed.
Røed pekte også på at høyere samfunnsøkonomisk produktivitet kan gi lavere bedriftsøkonomisk produktivitet.
- Det norske arbeidslivet er basert på forutsetningen om høy individuell produktivitet. Hver enkelt arbeidstaker må kunne forsvare sin lønn. Mange flyktninger og asylsøkere vil ikke kunne møte kravene. Derfor må vi gi rom for deltakelse i arbeidslivet selv om produktiviteten er lav. Dette bør fortrinnsvis skje gjennom kombinasjoner av arbeid og trygd. Dessuten bør vi beholde, og kanskje forsterke, minstestandardene i arbeidslivet, sa Røed.