Vi viser til departementets høringsbrev av 18.01.2017 der det bes om innspill.

Høringen baserer seg på rapporten fra utvalget som fikk i mandat å utrede endringer i en rekke bestemmelser knyttet til alder. Dette arbeidet var innrettet med tanke på en ytterligere heving av aldersgrensen for stillingsvernet i arbeidsmiljøloven, eventuelt en fullstendig fjerning av aldersgrensen. Denne grensen er i dag 72 år etter en heving fra 70 år i 2015. 

Det lå ikke innenfor utvalgets mandat å ta stilling til om aldersgrensen skulle heves ytterligere eller fjernes. Utvalget valgte likevel å ta stilling til dette, og et flertall av utvalgets medlemmer advarer mot en videre endring i aldersgrensen.

Spekter støtter flertallets konklusjon om at aldersgrensen ikke bør heves ytterligere nå. Som et samlet utvalg uttrykker er det viktig å understøtte arbeidslinjen. Det er et mål at flest mulig skal stå lengst mulig i arbeid. Det er imidlertid viktig å velge virkemidler som man er sikker på at tjener denne hensikten.

For Spekter er det viktig å presisere at det å stå lenge i arbeid først og fremst betyr å ha en tettest mulig tilknytning til arbeidslivet lengst mulig. Det betyr ikke nødvendigvis å være i samme stilling eller på samme arbeidsplass i mange år. Omstillingstakten i arbeidslivet er økende, noe som tilsier at de fleste må være innstilt på å skifte jobb oftere enn før. Det gjelder også eldre arbeidstakere.

Den gangen forslaget om å heve aldersgrensen fra 70 til 72 år var på høring, påpekte vi at en slik lovendring kunne slå uheldig ut. Vi mente at dette kunne fremme nyetablering av bedriftsinterne grenser i virksomheter som ikke hadde hatt slike før. En slik utvikling er nå dokumentert i en undersøkelse Fafo har utført for utvalget. Vi vil derfor bestemt advare mot en ytterligere heving. Man må søke å finne andre virkemidler for å forsterke arbeidslinjen for eldre arbeidstakere.

Få vil si seg uenig i at utfordringen først og fremst er å få folk i første del av sekstiårene til å stå lengst mulig i arbeid. Flere av bestemmelsene utvalget har sett nærmere på har den virkning at de svekker tilknytningen til arbeidslivet. Bestemmelsene bygger på den antakelse at arbeidstakere som har nådd 60 års alder har behov for mer fri og redusert arbeidstid, jf ekstra ferieuke (fra 60 år) og rett til redusert arbeidstid grunnet alder (fra 62 år). Den ekstra ferieuken er man forpliktet til å ta ut enten man har behov for den eller ikke.

Samtidig ser vi at omleggingen av AFP-ordningen i privat sektor, en ordning som opprinnelig var etablert for de de såkalte «sliterne», nå fører til at flere står lengre i arbeid. Ordningen fungerer i dag som et økonomisk påslag til alderspensjon. Et annet forskningsmessig funn er at uttak av alderspensjon fra folketrygden ikke ledsages av en uttreden fra arbeidslivet, men skjer parallelt med at folk fortsatt står i arbeid i nær samme stillingsprosent som før de startet uttaket. Med andre ord er det vanskelig å hevde at det foreligger et generelt behov for å trappe ned allerede fra tidlig i sekstiårene.

Spekter merker seg at utvalget foretar en balansert og grundig drøfting av hvordan særordninger for eldre arbeidstakere kan fjernes eller endres. Vi mener at det kan foretas endringer i disse bestemmelsene uavhengig av om aldersgrensen heves ytterligere.

Vi finner ingen grunn til å kommentere de enkelte ordningene særskilt, men vil påpeke at tilknytningen mellom enkelte av dem, f.eks. retten til redusert arbeidstid og uttak av alderspensjon, tilsier at de bør sees i sammenheng. Det er videre grunn til å stille spørsmål ved om grensen på 62 år for å ta ut alderspensjon nå er for lav tatt i betraktning at levealderen stadig er økende. Vi viser her til rapporten fra Vista analyse på oppdrag fra ASD «Pensjonsrelaterte aldersgrenser: Fordeler og ulemper ved å heve dem» (2015) der dette er blant spørsmålene som diskuteres.

Avslutningsvis vil vi påpeke at særaldersgrensene i offentlig sektor bør tas opp til vurdering og endring slik departementet flere ganger har varslet. Når det er et uttrykt mål å ha så like ordninger som mulig i privat og offentlig sektor for å sikre mobiliteten, gir det liten mening å kun foreta endringer i arbeidsmiljølovens regler.