Arbeidsgiverforeningen Spekter takker for invitasjonen til høring og gir med dette en høringsuttalelse om forslaget til nasjonale retningslinjer for praksisveilederutdanning.

Spekter mener det er positivt at det rettes oppmerksomhet mot praksisveiledning, og det er positivt at det jobbes systematisk med å gjøre denne bedre. Men vi er imot en forskriftsfesting av et formelt utdanningskrav slik det foreslås i rapporten.

Spekters oppfatning er at mye praksisveiledning også i dag holder høy kvalitet, dessuten vil vi tro mange gode praksisveiledere allerede har en realkompetanse tilsvarende de foreslåtte læringsutbyttebeskrivelsene. Arbeidsgruppen har ikke drøftet verdien av denne realkompetansen. Svaret synes å være at alle praksisveiledere skal ha den foreslåtte formelle utdanningen. Hvordan arbeidsgruppen mener at praksisveilederes realkompetanse skal anerkjennes inn mot et eventuelt formelt kompetansekrav, drøftes heller ikke.

Spekter er opptatt av at oppfølging av studenter i praksis er et delt ansvar. Så vidt vi har forstått er det også en utfordring knyttet til oppfølgingen av studentene fra UH-institusjonenes side når de er i praksis, og det er UH-institusjonene som har hovedansvaret for hele utdanningsløpet, også praksis. Nøkkelen til kvalitet er et godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksissted, samt balanserte og samordnede tiltak både i utdanningsinstitusjon og praksissted.

Stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning, Meld. St. 16 (2016 – 2017) Kultur for kvalitet, lanserte heller ikke forslag om en forskriftsfesting, til tross for at særlig UH-sektoren mente dette burde gjøres. Stortingsmeldingen viste til at mange tiltak kunne gjøres innenfor eksisterende rammer både ved utdanningsinstitusjonene og praksisstedene, ikke minst når det gjelder samarbeid.

En forskriftsfesting fremstår etter vårt syn derfor som unødvendig. Innsatsen bør heller rettes inn mot andre tiltak som påvirker utbyttet fra praksisperiodene.

Arbeidsgruppen mener at praksisveiledning skal være meritterende, at arbeidsgivere skal etablere kvalifiseringsordninger og at veilederkompetanse skal gi lønnsuttelling. Spekter mener at arbeidsgruppen med dette går langt inn i et område de ikke burde berøre (selv om det ligger i mandatet fra UHR). Det er arbeidsgivers ansvar å organisere virksomheten på best mulig måte, hvor en lang rekke hensyn og målsettinger må ivaretas, deriblant utdanning og praksisveiledning.

Når det gjelder forslagene angående læringsutbyttebeskrivelser, så vil ikke Spekter kommentere disse nærmere. Men vi har reflektert over nødvendigheten av at de skal være så omfattende som foreslått.

Når det gjelder økonomisk-administrative konsekvenser av forslaget så er dette ikke omtalt i rapporten. Men et anslag for mulige kostnader, hvor alle som er involvert i veiledning skal ha praksisveilederutdanning (10 studiepoeng), er: 

  • Anta at det i norske sykehus er omtrent 10 000 som er involvert i praksisveiledning (under 10 prosent av de ansatte). Til sammen blir dette 100 000 studiepoeng, tilsvarende nesten 1 700 årsverk og en kostnad på 1-2 milliarder kroner (hvor kostnaden er den samme som ved annet fravær, for eksempel sykefravær). I tillegg kommer kostnader knyttet til kjøp av utdanningstjenestene. Selv om denne kostnaden tas over tid og det er usikkerhet knyttet til volumet, illustrerer det uansett de betydelige kostnadene forslaget vil ha.
  • I tillegg kommer alle praksisveiledere i kommuner, NAV, barnevern, etc.

Spekter mener at å forskriftsfeste praksisveilederutdanning tilsvarende 10 studiepoeng, med den økte ressursbruk og de praktiske utfordringer knyttet til gjennomføring det medfører, både er urealistisk og unødvendig.