Den alminnelige arbeidstiden ble redusert med arbeidstidsforkortelsen på slutten av 1980-tallet, og med innføringen av den femte ferieuken i 2000/2001. Det har vært gjennomført flere forsøk i bedrifter som viser at sekstimersdagen ikke gir ønsket eller forventet effekt på hverken sykefravær, inkludering eller produktivitet.  

Spekter mener at dersom arbeidstiden skulle blitt forkortet til seks timer per dag, ville det hatt stor betydning både sysselsettingen, statsfinansene og verdiskapingen. En sekstimersdag, forutsatt full lønnskompensasjon slik mange tar til orde for, betyr i realiteten en økt lønnskostnad for bedriftene på 25 prosent, gitt samme produktivitet. 

Sekstimersdagen vil svekke konkurranseevnen for mange virksomheter, og med det kunne sette norske arbeidsplasser i fare. I tillegg vil en slik arbeidstidsreduksjon gi et dramatisk bortfall av sårt tiltrengt arbeidskraft. 

Om vi antar at muligheten for å effektivisere bort arbeidstimer i offentlig tjenesteproduksjon er mindre enn i privat sektor, vil man også kunne oppleve en overflytting av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor, noe som igjen vil kunne skape større mangel på arbeidskraft i det private næringslivet i fremtiden.

Økte kostnader knyttet til arbeidskraften, vil representere en dramatisk forverring av den økonomiske situasjonen både for virksomhetene i offentlig sektor, og for private konkurranseutsatte virksomheter.

Spekter mener sekstimersdagen fremstår som en dyr, urealistisk og unødvendig reform, som ikke bør gjennomføres.

Perspektivmeldingen 2021 viser at det etter innføring av en sekstimersdag ville være behov for 34.000 flere ansatte innen statlig og kommunual undervisning og 68.000 flere ansatte innen statlig og kommunal helse- og omsorgstjeneste. Samtidig viser tall fra SSB at det mangler over 11.000 arbeidstakere i helse, pleie og omsorg og om lag 3000 personer i undervisningssektoren.