Av sjeføkonom og direktør Stein Gjerding

Siden 2013 har partene vært enige om å møte krevende tider med felles ansvar for dempet lønnsvekst for å sikre høy sysselsetting og lav ledighet. Mange vil kanskje påstå at tidene ikke er så krevende akkurat nå. Sola skinner, ferien nærmer seg, arbeidsledigheten er nesten ikke-eksisterende. Lånerentene er lave og kronekursen såpass svak at eksportbedriftene fortsatt får greit betalt for varene.

Likevel er det liten grunn til å tro at de krevende tidene er over. Andelen eldre i befolkningen stiger, behovet for velferdstjenester øker og samtidig får vi mindre oljepenger å bruke i årene fremover. Skal vi kunne opprettholde velferdsnivået, må næringslivet være konkurransedyktig og bidra til penger i statskassa. Det innebærer at vi fortsatt må belage oss på at det ikke blir noen lønnsbonanza i årene som kommer. Lønnsoppgjørene må fortsatt være moderate, selv om konkurranseutsatt næringsliv de siste årene har lagt til grunn å kunne tåle enn noe høyere lønnsvekst enn de foregående årene.

Frontfaget må ligge til grunn

NHO og LO kommuniserte etter årets frontfagsoppgjør en økonomisk ramme på 3,2 prosent. Det har vært stor oppslutning om denne rammen også i oppgjørene i andre deler av privat sektor og i stat og kommuner. Dette er også hovedinntrykket av resultatene fra de sentrale og lokale forhandlingene i Spekter. Denne rammen er noe høyere enn i de tre foregående år, men ikke høyere enn lønnsveksten som det forventes at våre handelspartnere vil ha i år.

Og her er vi ved kjernen: Det er ingen grunn til at lønnsveksten i andre deler av norsk arbeidsliv skal være høyere enn det privat næringsliv har kommet til at verftsindustrien på Vestlandet, sjømateksportørene i Nord-Norge eller annen eksportvirksomhet tåler. På den annen side har frontfagsmodellen utviklet seg slik at offentlig sektor eller virksomheter som driver i offentlige pengestrømmer ikke kan ha ambisjoner om å få til en lønnsvekst som ligger noe særlig lavere enn frontfagsrammen.

Vi kan like det eller ikke, men frontfaget har blitt mer en fasit enn en norm. Selv i virksomheter som virkelig har behov for lavere lønnstillegg for å unngå skifteretten, avvikling eller nedbemanninger er det krevende å lande et oppgjør under frontfagsrammen. Dette er en utvikling som ikke kan fortsette. Vi kan ikke sementere en situasjon der konkurranseutsatt industris anslag på hva den tåler av lønnsvekst blir et lønnsdiktat for absolutt alle andre virksomheter i Norge. Det kan for andre virksomheter være gode grunner til å gå både over og under frontfagsrammen, men det har vist seg særdeles krevende de siste årene.

Hvordan vi skal håndtere dette fremover, og sikre en god sammenheng mellom produktivitetsvekst og lønnsvekst, er en diskusjon vi parter i arbeidslivet bør påbegynne – gjerne allerede i arbeidet vi nå deltar i rundt Sysselsettingsutvalget.

Tre meklinger gjenstår i Spekterområdet

I Spekter gjenstår fortsatt mekling for noen virksomheter. Disse meklingene vil bli gjennomført i september. I noen virksomheter er det et press på et økonomisk oppgjør over frontfagsrammen. I de fleste av oppgjørene som skal mekles i september er det fremmet slike krav. I tillegg er det en krevende mekling for Vy, der det er fremmet krav om at det skal tariffestes bemannings- og kompetansenormer. Dette er et krav Vy ikke kan innfri dersom de skal være konkurransedyktige i de gjenstående anbudskonkurransene for jernbanen.

Rikslønnsnemnd for LO og YS i sykehusene

I oppgjøret for de LO- og YS-organiserte i sykehusene var det ikke mulig å komme frem til en løsning. Her ble det i fjor enighet om at enkelte pensjonsspørsmål kunne tas opp i årets mellomoppgjør. Alle organisasjonene fremmet krav om bl.a. fjerning av bestemmelsen om at man minimum må jobbe 20 prosent for å bli medlem av tjenestepensjonsordningen. Dette kravet ble frafalt av forbundene i Unio, Akademikerne og SAN, men ble opprettholdt av LO og YS. De frafalt heller ikke kravet under meklingen, men valgte å gå til streik.

Ordningen med at man minst må jobbe minst 20 prosent for å bli meldt inn i tjenestepensjonsordningen er lovbestemt for de statsansatte. Sykehusene kunne ikke innfri et krav som ga bedre pensjonsbestemmelser for den fjerdedelen av de ansatte som er medlemmer av LO og YS enn det statsansatte har, i og med at sykehusenes pensjonsutgifter dekkes over statsbudsjettet.

Etter en 26 dager lang streik besluttet regjeringen 23. juni å stanse streiken med tvungen lønnsnemnd. Dette fordi Helsetilsynet hadde vurdert at det ble for stor fare for liv og helse. Spekter tar vedtaket om tvungen lønnsnemnd til etterretning, og forbereder nå saken til behandling i rikslønnsnemnda. Det er foreløpig ikke avklart når rikslønnsnemnda skal tre sammen.