Et ekstra vanskelig lønnsoppgjør

av administrerende direktør Anne-Kari Bratten

Natt til 1. april skal Spekters arbeidsgiverkolleger i Norsk Industri og Fellesforbundet i LO, det såkalte «frontfaget» under Riksmekler Mats Rulands ledelse, diskutere seg frem til hva som skal bli den økonomiske normen i årets lønnsoppgjør i Norge.

Dette er blant de viktigste årsakene til at de i år har en ekstra vanskelig oppgave:

1. Hva betyr krigen i Ukraina for norsk økonomi fremover?

For det første er den geopolitiske situasjonen ustabil. Krigen i Ukraina pågår mens partene nå sitter i mekling. SSB og Finansdepartementet nedjusterte nylig sine prognoser om veksten i norsk økonomi fra henholdsvis 4,1 prosent og 3,8 prosent til 3,6 prosent – under forutsetning av at krigen er over om noen måneder. Dette er likevel en høy vekst, men partene får altså usikkerhet om veksten fremover med seg inn som en ny variabel i sluttspurten på meklingen.

Noen analytikere har allerede nevnt at hvis krigen varer lenge, kan verdensøkonomien oppleve en resesjon, altså et økonomisk tilbakeslag. Selv om den norske oljesmurte økonomien ikke står i fare for å oppleve dette, kan våre handelspartnere komme i en slik situasjon, som igjen vil påvirke norsk økonomi og sette arbeidsplasser i fare. Fellesforbundet og Norsk Industri må ha denne usikkerheten i mente. Usikkerheten forbundet med krigen er nok åpenbart en ny variabel nå i meklingen.

2. Hva blir egentlig prisveksten?

Skal det bli reallønnsvekst, som er LOs krav, må lønnsveksten være høyere enn prisveksten. Så sent som i februar, anslo Teknisk beregningsutvalg prisveksten til 2,6 prosent. 9. mars oppjusterte utvalget imidlertid anslaget kraftig, til 3,3 prosent, som følge av krigen i Ukraina. Også SSB anslår nå prisveksten til 3,3 prosent. Dette forutsetter at Stortinget vedtar å videreføre all strømstøtte på dagens nivå i hele 2022, hvis ikke øker prisene med ytterligere 0,8 prosent. Hvis kravet om gjennomsnittlig reallønnsvekst skal innfris, må den økonomiske rammen være høyere enn 3,3 prosent.

Vanligvis er ikke prisvekstanslaget fra Teknisk beregningsutvalg omtvistet under forhandlingene. I år er det imidlertid enkelte som har gitt uttrykk for usikkerheten rundt anslaget. Spekter setter sin lit til at partene i frontfaget ikke problematiserer anslaget, men holder fast ved det som Teknisk beregningsutvalg, der også de store partene, inkludert Spekter, er representert, kom frem til. Det kan bli ganske krevende hvis partene i norske lønnsoppgjør, også etter at frontfaget er ferdig, skal sette spørsmålstegn ved de anslagene Teknisk beregningsutvalg kommer med. Da er jeg redd oppslutningen om dette særs viktige utvalget for lønnsdannelsen i Norge, svekkes. Det er ingen tjent med. Spekulasjoner om prisvekst på frihjul i forhandlinger er høy risiko. Det er riktignok en del usikkerhet nå, særlig etter at krigen i Ukraina brøt ut, men tiden er på alle måter inne for å holde fast ved mest mulig av det som er normalt.

3. Hva om politikerne kommer med strøm-, drivstoff- og matprispakker?

Lønnsoppgjør er partenes ansvar. Dette er barnelærdom for både politikere og partene i arbeidslivet. Norske folkevalgte er imponerende flinke til å holde fingrene av fatet, selv når de blir utfordret midt i kampens hete. Det må derfor være et dilemma for de samme politikerne nå når strøm-, drivstoff- og matpriser øker. Flere partier har tatt til orde for økonomiske overføringer til husholdningene for å kompensere for sterk økning i priser på produkter som er viktige for folks husholdninger. Det er lett å forstå politikere som på denne måten har et fordelingspolitisk engasjement, men det oppstår flere dilemmaer.

Ett av de dilemmaene som oppstår er hva slike utspill og forslag gjør med inntektspolitikken, altså lønnsoppgjørene. For de som nå sitter i mekling og skal komme frem til den økonomiske rammen for årets lønnsoppgjør, må det være krevende å ikke ha full oversikt over hvilke «pakker» som egentlig kommer og når, eventuelt. Hvis de legger til grunn at det ikke kommer noen pakker i det hele tatt til husholdningene, vil det åpenbart ha konsekvenser for hvor store tillegg som skal gis. Hvis de legger til grunn at Stortinget vil vedta for eksempel en drivstoffpakke, som flere partier har tatt til orde for, er det tilstrekkelig med mindre tillegg for å opprettholde kjøpekraften eller sikre reallønnsvekst, slik LOs krav er. 

Hvis partene forutsetter at det ikke kommer noen «pakker», og det deretter likevel viser seg at politisk overivrighet leder til overføringer for å kompensere for økte strøm-, drivstoff- eller matpriser, øker jo reallønnen mer enn forutsatt. Høy lønnsvekst gir økte priser, og før vi vet ordet av det, har sentralbanken økt rentene raskere enn varslet. Da kan det fort vise seg at den siste tidelen man presset ut av arbeidsgiver i lønnsoppgjør, fører til rentehopp som mer enn spiser opp lønnsveksten. Det beste er derfor absolutt å overlate lønnsveksten til partene, og la de slippe å lure på hva slags pakker som måtte komme i en eller annen sen nattetime i Stortinget.

4. Hva skjer etter at industrien har landet oppgjøret sitt og offentlig sektor skal forhandle sine oppgjør?

Det hevdes fra særlig profesjonsorganisasjonene i offentlig sektor at lønnsveksten i de senere årene har vært høyere i privat sektor enn i offentlig sektor. Dette er ikke riktig. Faktum er at offentlig sektor over perioden 2014-2021, for eksempel, har hatt en noe høyere lønnsvekst enn industrien, jfr oversikten under.

Det er også en seiglivet myte at frontfaget bommer på anslaget, altså at lønnsveksten reelt sett blir høyere enn det som blir kommunisert som ramme rett etter forhandlingene. Det er riktig at lønnsveksten i de helt spesielle pandemiårene 2020 og 2021 ble noe høyere i industrien enn anslått, men over tid har frontfaget i høyeste grad vært troverdig.

Det er selvsagt legitimt å reise en diskusjon om den modellen vi har hatt for lønnsdannelse i Norge i tiår etter tiår er den riktige. Modellen har imidlertid beviselig tjent Norge godt. Den har ledet til høy sysselsetting, lav ledighet, små forskjeller mellom folk og ikke minst høy velstandsvekst. Reallønnsveksten har for eksempel vært på 40 prosent de siste 20 årene. Dette har kommet både privat og offentlig sektor til gode. Hvis Unio eller andre ønsker en annen form for lønnsdannelse, kan de ikke streike seg til det. Da må de reise diskusjonen i trepartssamarbeidet, slik at vi får en faktabasert diskusjon mellom alle partene og myndighetene. Det er sånn vi gjør det i Norge.

Blant annet på grunn av disse poengene, blir årets lønnsoppgjør ekstra vanskelig for Norsk Industri og Fellesforbundet. Spekter ønsker dem varmt lykke til.