Pragmatisme eller ideologi i næringspolitikken?
På Spekterkonferansen 29. mars, spør Spekter om det er pragmatisme eller ideologi som skal prege de politiske diskusjonene om næringspolitikk og verdiskaping fremover. Det ligger mange muligheter i både det grønne og det teknologiske skiftet, men har vi strøm nok, kompetanse nok, innovasjonskraft nok og politisk mot nok? Er samfunnet, bedriftene og folk flest klare til å ta de økonomiske kostnadene som vil komme?
Etter 1945 har staten hatt en relativt fremskutt rolle i Norge, men samtidig har politikken vært preget av en pragmatisk tilnærming til hvilke oppgaver staten bør ta på seg. Det har vært typisk norsk med en pragmatisk og konsensusorientert tilnærming til nærings- og industripolitikken. Et naturlig spørsmål å stille i 2022, er om næringspolitikken står foran et taktskifte for å utvikle Norges nye næringer og for å skape nok verdiskapende arbeidsplasser.
Aktiv men ikke hyperaktiv næringspolitikk
Spekter mener at næringspolitikken må være jordet i den virkeligheten som samfunnet og virksomhetene befinner seg i. Hvis den i for stor grad lener seg i retning av løsninger som bare understøtter ideologiske svermerier og idealpolitikk, bryter vi med en god norsk næringspolitisk tradisjon. Svarene ligger i skjæringspunktet mellom marked og politikk, mellom styring og frislipp – det er næringspolitikkens gylne pragmatiske middelvei. Det er her vi har funnet løsningene tidligere, og det er her vi bør finne løsningene fremover.
Det er blant annet den veien som har gjort at vi i Norge har kunnet hevde oss i den globale konkurransen. Politikken må dreies fra festtaler om innovasjon, disrupsjon og hyllesten til de nye næringene. Vi trenger en traust hverdagspolitikk som ivaretar mulighets- og handlingsrom til virksomhetene og lederne. Næringspolitikken har nok ikke vært av de mest brennhete politiske områdene, men den har levert godt på mange områder, og den har bidratt med forutsigbarhet og samtidig omstilling. Derfor er det avgjørende at den fremover er aktiv – men ikke hyperaktiv. Politikken må vite når den skal ta tak, men den må ikke minst vite når den skal slippe taket.
Vi har gode forutsetninger for å lykkes
På Spekterkonferansen 2022 setter vi fremtidens nærings- og eierskapspolitikk på dagsorden. Hva skal til for å lykkes? Vi har gode forutsetninger i Norge. Vi har politisk stabilitet, vi har tillit mellom folk og myndigheter, og vi har økonomiske ressurser til å satse på kompetanse, forskning og utdanning. Men vi trenger også noe mer enn dette. Vi må ha offensive, innovative, og samtidig kloke og sindige ledere med nødvendig handlingsrom. Vi trenger tilstrekkelig mot og skaperkraft både blant ledere og ansatte i virksomhetene. Dessuten konstruktive, men krevende tillitsvalgte som bidrar til omstilling og produktivitetsvekst, og som kan gi gode råd til ledelsen. Hvis vi i tillegg evner å kombinere dette med inkluderingsevne, så er vi mange steg nærmere de nye arbeidsplassene vi må skape de kommende årene.
For oppgaven er formidabel. Norge trenger ifølge Perspektivmeldingen 25.000 nye jobber hvert år fremover. De nye jobbene skal ikke sette klimamessige avtrykk eller oppstå i et altfor stort antall i offentlig sektor, og de skal bidra til økonomisk vekst og verdiskaping. For hver oljearbeidsplass som bortfaller, mister vi 21,8 millioner i økonomisk verdiskapning (2019-tall). Det skal mange flere arbeidsplasser til i andre næringer for å erstatte bortfallet av én oljejobb. Næringspolitikkens fremste oppgave må være å bidra til å fremme høyest mulig samfunnsøkonomisk og miljømessig bærekraftig verdiskaping. Da trenger vi det gode samvirket mellom marked og politikk. Løsningen ligger ikke i blind tro på at markedet kan løse alt alene, eller at staten må ta alt ansvar. Svaret ligger kanskje et sted midt imellom – langs den den pragmatiske middelvei?