Peer Gynt uten den grønnkledte
Det ble en dårlig dag for dem som hadde sendt ut dommedagsprofetier før Regjeringens forslag til statsbudsjett. Budsjettforslaget hadde for de fleste politikkområdene akkurat såpass blånyanse at den ene leiren kunne si at dette var riktig retning, og den andre leiren kunne si at dette er uheldig kursendring, skriver Anne-Kari Bratten i Ukeavisen ledelse.
Publisert i Ukeavisen Ledelse 06.11.14
Statsbudsjettet har imidlertid ikke så mange morsomme poenger for den som sitter på Halloweenkvelden og skal skrive ledelsesartikkel. Sammenlignet med mange av våre naboland i Europa, er jo ledelse i offentlig sektor i Norge faktisk ikke så vanskelig. Et av forslagene i budsjettopplegget er det imidlertid grunnlag for å bli en smule indignert over på vegne av ledere i offentlig sektor, nemlig forslaget om å kutte 0,5 prosent i driftsbudsjettene til bevilgningsfinansierte virksomheter.
Offentlig virksomhet er mangslungen. I en stor statlig etat, kan man med et budsjettkutt helt klart enten slutte å utføre en tjeneste, man kan for eksempel kutte åpningstiden på en dag det erfaringsmessig ikke er så mange av oss som oppsøker etaten, eller man kan bruke mindre konsulenter og mer egne folk.
Men man kan helt åpenbart ikke sette opp Peer Gynt uten den grønnkledte. Og siden det foreløpig ikke er mulig å kjøre t-banen førerløst, kan man ikke kutte bemanning på de første avgangene på morgenen.
Det som funker i makro, funker ikke alltid i mikro
Er det mulig å kutte 0,5 prosent uten at velferdsstaten går til grunne, sykehusene blir katastrofeområde og bussen står? Er de fleste enige i at det hadde vært fint om vi «avbyråkratiserte»? Ja, selvsagt. Men så er det jo som så ofte før: Det som fungerer i makro, fungerer ikke like godt i mikro.
Når diskusjonene om noen uker har lagt seg både i sosiale medier, i avisene og ikke minst på Stortinget, har vi fått et nytt statsbudsjett. Da begynner jobben for lederne som skal se til at folkets vilje og prioriteringer blir satt ut i livet. For mange av dem dreier jobben seg i år om å få mer velferd, skole, helse og kultur av et driftsbudsjett som er 0,5 prosent mindre enn i 2013. I mange deler av forvaltningen er det åpenbart mulig å finne frem til tiltak som gjør at driften ikke blir særlig forstyrret av 0,5 prosent mindre. Mange ledere kan drive alminnelig hverdagsrasjonalisering og få dette til å gå i hop likevel. Andre har litt å gå på når det gjelder tilgjengelighet eller ventelister. Og noen kan endelig få tatt seg selv i nakken og skåret gjennom i en upopulær sak slik at det blir frigjort penger. Da har de sikkert både effektivisert og avbyråkratisert.
Så har du de lederne som har potensial til å effektivisere sin drift for mye mer enn 0,5 prosent. De burde jo satt i gang i mye større skala. Nå lurer jeg på om de tenker taktisk: Kanskje jeg får dette 0,5 prosent-kuttet hvert år? Er det ikke bedre å vente til neste år med de neste stegene slik at jeg ikke får dobbel byrde da? Og året etter? Slik sett kan kuttet på 0,5 prosent faktisk bli den berømmelige soveputen.
Noen ledere gjennomførte imidlertid effektiviseringsprogram med tre prosent effekt i år. De hadde tenkt at dette skulle bli hestekuråret, slik at når 2015 kom, så har de fått ryddet opp og tatt ut effektiviseringspotensialet som åpenbart ligger der. Oops! Nå må de kutte enda 0,5 prosent, og det kan bli 0,5 prosent som de faktisk ikke har mulighet til å klare seg uten.
Man kan gjerne tenke at i den norske staten ligger det sikkert potensial for både 0,5 og tre prosent og sikkert også 3,5 prosent. Og det gjør det sikkert, men det er like sikkert at det ikke er et slikt potensial overalt.
Ostehøvelsprinsippet ble forlatt på 80-tallet
Ledere i offentlig sektor hviler seg gjennomgående ikke på spaden gjennom arbeidsdagen. De jobber hardt og målrettet hele tiden med å få mest mulig ut av de budsjettkronene samfunnet har satt av til det formålet de betjener. Ledere i offentlig sektor har tatt på seg å forvalte de pengene og de ressursene som fellesskapet har samlet inn penger til over skatteseddelen.
Et generelt kutt på 0,5 prosent i driftsbudsjettet fra ett år til et annet er lite målrettet. Ostehøvelsprinsippet er en velkjent øvelse fra noen tiår tilbake i offentlig lederskap. Ved behov for å kutte kostnader er det etter hvert utviklet mer raffinerte virkemidler enn å høvle jevnt ned.
Hvordan bli sikre på at skinnet kan selges uten at bjørnen er skutt?
De lederne i offentlig og såkalt halvoffentlig sektor jeg kjenner, peker på behov for helt andre beslutninger enn et handlekraftig vedtak om et ostehøvelkutt i budsjettet for å bli mer effektive og avbyråkratiserte.
Først og fremst er det en gjennomgående tilbakemelding at lederskapet i økende grad er utfordret av nullfeilfokus. Kontrolliveren fra offentlige tilsyn og eksterne og interne revisjoner, utfordrer det norske ledelses- og samarbeidsidealet med høy grad av tillit mellom ledelse og ansatte. I norsk arbeidsliv er det mer vanlig enn i mange andre land at arbeidstakerne er autonome og mindre avhengig av detaljledelse. Denne tilliten bidrar ikke bare til trivsel på arbeidsplassen, men også til produktivitet og rasjonalisering, fordi medarbeiderne hele tiden prøver å gjøre jobben smartere.
Hvis lederne heller skal bli mer målt på at ikke alle bestemmelser i et meterlangt internkontrollsystem brytes av og til, enn på å gi de ansatte mulighetsrom til prøving og feiling, nytenkning, utprøving og innovasjon, er det fare på ferde for både trivsel, produktivitetsutvikling og faktisk også samfunnsmodell.
Det er en tendens til at lederne utvikler stadig nye systemer og stadig større staber for oppfølging og kontroll, slik at de ikke skal bli tatt i å gjøre feil. Effekten av en kritisk gjennomgang av dette fenomenet har formentlig også et potensial i effektiviserings- og byråkratiseringsreformarbeidet.