Ledelse i hverdagen
-Forskerne debatterer i beste Erasmus Montanus-stil om hvem som sitter på den rette lære i ledelse, skriver Anne-Kari Bratten i en kronikk i DN.
Kronikk i Dagens Næringsliv 5. september 2016, av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter
Det har vært tilløp til dramatikk på debattsidene til DN i sommer etter at professor Linda Lai ved BI startet ballet ved å ta et oppgjør med kvakksalverne som selger råd om ledelse uten å la seg sjenere av at deres råd ikke er oppdatert på det hotteste innen ledelsesforskning. De ledere som heller betaler dyre konsulentkroner i stedet for å utvikle sitt lederskap ved å studere i forskningsbaserte fagbok om ledelse, får også sitt pass påskrevet.
Det var ikke vanskelig å få etablissementet ut på parketten med nye innlegg – først ut var direktør ved Arbeidsmiljøsenteret Kjetil Vedøy, som mente Linda Lai burde jekkes ut av sin Eiffeltårnslogikk og forstå at virkeligheten faktisk overgår de akademiske modellene. Deretter kastet Beate Karlsen ved Solstrandprogrammet seg med i dansen for å nyansere, mens BI-professor Bård Kuvaas argumenterte med at forskning trumfer det meste.
Selv fikk jeg assosiasjoner til Erasmus Montanus’ diskusjon med broren Jacob. Mens Erasmus mente den som vinner flest diskusjoner er mest lærd, anså Jacob at det var den bonden som fikk størst avling som var den mest lærde. 300 år etter at Holberg skrev «Erasmus Montanus» som en satire på akademisk tilgjorthet, er den like aktuell i dagens utdanningssamfunn og arbeidsliv.
Tilsynelatende mener en del forskere at ledere er villedet av praksis og dermed ikke vet sitt eget beste, altså at de ikke tar konsekvensen av de «riktige» forskningsresultatene. De samme forskerne debatterer i beste Erasmus Montanus-stil hvem som sitter på den rette lære.
Utfordringen med slike enten eller–diskusjoner, er at de i liten grad reflekterer den kompleksiteten ledere står overfor hver dag. Teoriforankret ledelsesforskning splittes med kirurgisk presisjon ned i stadig mindre «grener» og «kvister». Slik spesialisering er sikkert viktig for at forskere skal kunne hevde seg i den internasjonale publiseringskonkurransen, og tilhørende «markeder» og meningsarenaer. Men det har også en uheldig side dersom det håndverket ledelse er, blir overakademisert.
Fragmenteringen i ledelsesforskningen gjør overføringsverdien til den praktiske hverdagen krevende for ledere som ønsker å benytte relevant og oppdatert kunnskap i sin lederjobb. For ledere representerer alle de faglige delområdene et knippe av konkrete oppgaver som håndteres hver dag. Der forskerne kan være rendyrket og «ensidig» akademiske i sine utsnitt av virkeligheten, må lederne ivareta spennet av oppgaver, fagområder, kryssende interesser og stadige endringer i rammebetingelser og utfordringer. De kan ikke velge bort det som ikke passer inn i en ledelsesfaglig ramme.
I den norske modellen dreier heller ikke ledelse seg bare om en-til-en-ledelse eller å få til samhandling mellom ulike individer i et team. For de fleste ledere handler det også om å utvikle bedriften og skape resultater sammen med tillitsvalgte og fagforeninger. De tillitsvalgte er i all hovedsak en ressurs, et fortrinn, men å samarbeide med de ansatte gjennom tillitsvalgte er faktisk en kunst i seg selv, som krever et eget sett med egenskaper og kunnskaper.
Både ledelsesforskningen og lederkonsulentene kan med fordel interessere seg mer for denne delen av lederrollen. Det hjelper ikke å ha lest seg opp på den nyeste internasjonale forskningen om prestasjonskulturer eller verdibasert ledelse, om man ikke har solid kunnskap om partsrelasjoner og medvirkningsbestemmelser i avtaleverket. En profesjonell håndtering av denne delen av lederrollen, er en avgjørende forutsetning for omstilling, men er påfallende langt unna interessefeltet for både ledelsesforskere, kvakksalvere og lederkonsulenter.
Min utfordring til forskerne er at de bør fokusere mer på praksisnær og tverrfaglig ledelsesforskning. De bør i mye større grad ta utgangspunkt i hele den praktiske og komplekse lederhverdagen med dilemmaer, paradokser, interessemotsetninger og muligheter. Da kan vi unngå en evig gjentakelse av diskusjonen mellom Erasmus Montanus og bror Jacob om hva som er den «rette lære».