Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 26. juli. 

Hvorfor er sykefraværet i Norge 67 prosent høyere enn snittet i de nordiske landene? Hva er grunnen til at andelen på uføretrygd, sykepenger og arbeidsavklaringspenger er dobbelt så høy i Norge som i Sverige? Er det rimelig at sysselsatte i Norge jobber i snitt 400 timer mindre årlig enn snittet i OECD-landene? Og hva skjedde når Tyskland, Sverige, Sveits og Island nå har høyere sysselsetting enn Norge?

Dette lurte nok regjeringen på da de satte ned Sysselsettingsutvalget. I sin første fase fremmet utvalget, solid ledet av professor Steinar Holden, en rekke forslag for å øke sysselsettingen. I utvalgets andre fase tiltrådte lederne for arbeidslivets parter utvalget, undertegnede inklusive. Vi ga mange av de opprinnelige forslagene solid medfart – under dekke av å ha en såkalt «praktisk tilnærming» til problemene, men aller mest fordi vi i den norske arbeidslivsmodellen lærer oss å stave «konsensus» før vi lærer noe som helst annet. Vi så nemlig raskt at vi ikke ville bli enige om flere av forslagene. Ledelse på norsk er jo å søke konsensus, både i makro og mikro. 

Arbeidsgiversiden argumenterte med at i Norge har velferdsstaten, ikke bedriftene, ansvar for de som i perioder ikke kan jobbe på grunn av sykdom eller manglende kompetanse. Allerede i dag betaler arbeidsgiver de første 16 dagene av sykefravær, feriepenger, tjenestepensjon og ikke minst de stadig økende AFP-kostnadene, i tillegg til arbeidsgiveravgiften. Fagforeningene ville på sin side forståelig nok ikke akseptere endringer i enkeltmenneskers velferdsytelser.  

Forutsigbart nok samlet dermed partene seg i skepsis mot forslag vi ikke kunne se alle konsekvensene av, og der en økonomisk belastning ville blitt resultatet for enten arbeidsgiver eller arbeidstakere. Tiltak som pådro staten kostnader, ble vi derimot lett enige om. Professor emeritus Lars Calmfors fra Universitetet i Stockholm deltok i begge utvalgets faser. Han hadde fått sekretariatet til å tegne et kart over møtebordet med navnet på alle deltakerne, med en tydelig markering av om vi representerte arbeidsgiver- eller arbeidstakersiden. I en kronikk i den svenske avisen Dagens Nyheter, forklarte Calmfors at det var helt umulig å «räckna ut om det var en arbetsgivar eller fackrepresentant som hade ordet» - for vi sa omtrent det samme alle sammen. 

Dette er egentlig den norske modellen på sitt vakreste: Vi har erfaringsmessig fått til endringer etter brede, kanskje litt langdryge prosesser, fordi det som besluttes i konsensus er lettere å få oppslutning om. Likevel har nok Calmfors rett når han la til «Samtidigt är det svårt att enas om förändringar». Vår svenske venn mener det er risiko for at «den norske kombinasjonen av konsensuskultur og sterke egalitære forutsetninger, kommer til å legge store hindre i veien for å få flere i arbeid.» 

Partenes egne evalueringer av samarbeidet gjennom koronakrisen, har noe prektig over seg. Vi er godt fornøyde med oss selv. Ja, det var strålende arbeid de fleste steder, men vi gjorde jo jobbene våre trygt på oljefondets skumtopp, og med svært oppsøkende og forståelsesfulle folkevalgte. Ledelse dreier seg også om å strekke seg. Både de folkevalgte og partene, herunder Spekter, må nå strekke oss for å gjøre en enda større innsats for økt sysselsetting. At nesten hver femte mellom 25 og 54 ikke er sysselsatt, kan ikke fortsette.

Sysselsettingsutvalget avdekket ikke uventet at vi maskerer betydelige arbeidsmarkedsproblemer når vi gir mange mennesker diagnoser så de kan få trygd – fordi vi som samfunn ikke har klart å kompetanseutvikle og omstille arbeidskraften raskt nok. Heldigvis brukte ikke utvalget mange kalorier på å bli enige om den viktigste konklusjonen: Vi trenger sterkere satsing på kompetanse. Den viktigste grunnen er at livslang læring gir kompetansetrygghet i akselerasjonens og digitaliseringens tidsalder, og fører til at folk med normal helse kan forsørge seg selv og familien sin. Det er helt sykt å medikalisere når vi kan utdanne i stedet.