Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 19. desember (krever innlogging, men teksten kan også leses under).

Hvem er han gamle fyren i videoen til FourFiveSeconds med Rihanna og Kanye West, spurte tenåringer i 2015. «Men ser dere ikke at det er Paul McCartney?!» skrek foreldrene.

McCartney har fortalt at låtskriving i The Beatles var systematisk jobbing ved pianoet, for deretter å gå i studio. Slik jobbet ikke Kanye West (som for øvrig senere har demonstrert helt uakseptable holdninger). Da de skulle lage sang sammen, lot han Sir Paul improvisere på gitaren, mens han selv så på bilder av Kim Kardashian. McCartney fant dette lite produktivt. Imidlertid kunne Kanye West både se på bilder av kona og skrive på PC samtidig. Plutselig var ikke bare sangen klar, basert på improvisasjonene fra Sir Paul. West hadde også tekstet med Rihanna, og avtalt at hun skulle synge. Studioinnspilling var unødvendig, for gitarspillingen til McCartney var tatt opp på Wests mobiltelefon underveis.

Denne historien gir befriende håp til oss godt voksne om at vi kan være relevante for unge kolleger. Samarbeidet med de svært mye yngre Rihanna og West, brakte McCartney tilbake til hitlistene 29 år etter forrige gang.

Norske ledere leder nå både de som er født på 50-tallet, og de som er født i det nye årtusen. Det er et stort spenn. Min eldste kollega er født i 1950, den yngste i 2000. Selv synes jeg mytene om ledelse av både generasjon X, Y og Z er sånn passe.

Myte 1: På Tik Tok tiltales barn av 50- og 60-tallet gjerne med «Ok, boomers». Det er ikke vennlig ment, men ren hån av en generasjon de unge mener ikke behersker teknologi, ikke er opptatt av klimakrisen og er godt fødd. Det Tik Tok-generasjonen overser, er at boomers´ene på 70-tallet bygget ut velferdsstaten, tok modige oppgjør mot krig og atomopprustning, og var i kraftig opposisjon til et samfunn der kvinner ikke hadde økonomisk selvstendighet.

Myte 2: Det sies at generasjon Z (født 1995 - 2010) ikke har behov for å skille mellom arbeid og fritid. Sannheten er at dette er svært viktig for dem. Som Opinion sa da de presenterte sin Ung 2023-undersøkelse i høst: Å snakke om jobben som en livsstil, vil ikke fungere godt på disse. De vil jobbe for å leve, ikke leve for å jobbe. Dette kan lett gi ledelsesmessige utfordringer i møtet med boomers`ene, som er opptatt av pliktfølelse, lojalitet, status og gjerne har «arbeidsnarkoman» stemplet i panna.

Myte 3: Generasjon Z skal visst også ha større behov for bekreftelse fra sjefen enn eldre arbeidstakere. Dette er bare delvis sant. Selvsagt trenger de ferskeste mer løpende veiledning, men også eldre arbeidstakere trenger gode ledere. Er det noe som får boomers-generasjonen til å bytte jobb, så er det dårlig lederskap. Det nytter altså ikke å rette lederinnsatsen mot de nye, for selv de mest erfarne trenger selvsagt respons og dialog med sjefen.   

Myte 4: At seniorene skal være mindre interessert i å bruke ny teknologi, er feil. Joda, de yngste er digitalt innfødte, men ISF dokumenterer at eldre ansatte mestret overgangen til nye arbeidsformer like godt som yngre under pandemien. Det sitter altså ikke en stor, gråhåret gjeng i arbeidslivet og sverger til kuleramme og skrivemaskin, mens de yngre har monopol på et digitalt nomadeliv og kan jobbe hvorsomhelst og nårsomhelst.  

Myte 5: Mange mener også at ungdommen har en langt mer entusiastisk tilnærming til jobb enn de eldre. Det er feil. Jo eldre man er, dess mer gleder man seg til å gå på jobb, fastslår Ipsos. Slik har trenden vært de siste 20 årene. Dette henger kanskje sammen med at jo eldre man blir, dess større jobbmestring opplever man, ifølge samme undersøkelse.

Ledelse på norsk er å tilpasse ledelse til kontekst hele tiden. Det er heldigvis ikke slik at det er bare er våre medarbeidere som skal tilpasse seg oss som ledere, men vi som ledere må også tilpasse oss dem. Uansett alder, er norske arbeidstakere generelt dedikerte, autonome og opptatt av å gjøre en best mulig innsats på jobb – selv om vi ikke alltid har de samme referanserammene.

Myte 6: Alle vet hvem Paul McCartney er. Feil.