Dette er en gjestekommentar av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter, i Arbeidslivsnytt fra FN-sambandet.


Nå har dette vært hverdagen for mange siden mars. Der noen av oss før måtte tilkalle IT-ansvarlig for å koble opp et digitalt møte, turnerer vi nå Teams-appen fra mobilen, og vi har stilt hjemmene våre til disposisjon for å få arbeidslivet til å gå rundt. Enkelte mener at hjemmekontor bør bli den nye normalen, også post-korona. Jeg mener man skal være forsiktig med å dra en slik konklusjon uten videre. 

For det første er en arbeidsplass samarbeid, læring, kameratskap og utvikling. Ikke alle mener hjemmekontoret er en optimal arena for dette. I en undersøkelse fra YouGov, svarer 4 av 10 at de savner å møte kollegene og være i et fysisk arbeidsfellesskap. En omnibusundersøkelse Respons Analyse nylig utførte for Spekter, viser at 7 av 10 mener faglige diskusjoner med kollegaer har blitt dårligere, og 85 prosent svarer at den sosiale kontakten med kollegaer er dårligere. Bare 4 prosent sier at de kun vil jobbe fra hjemmekontor hvis de selv får velge fremover. Det er altså nesten ingen som ikke foretrekker å delta i et fysisk arbeidsfellesskap i et eller annet omfang. 

For det andre er det mer utfordrende for ledere å få til samlende, kreative og byggende prosesser når medarbeiderne ikke samles regelmessig på jobb. Selv om norske arbeidstakere er kompetente og selvstendige, blir lederens rolle med å inspirere og utvikle medarbeiderne vanskeligere med mange på hjemmekontor.  Ledere har også et ansvar for arbeidstakerne skiller mellom arbeidstid- og fritid, at de har gode fysiske arbeidsforhold, har det bra og ikke sliter alene med spørsmål – også på hjemmekontor.

For det tredje må vi være oppmerksomme på at det kan skapes A- og B-lag i arbeidslivet mellom de som må møte på jobb til fastsatte tider, og de som i større grad kan jobbe hvor og når det passer dem. Hjemmekontorvirkeligheten er fjern for de som uansett må møte på arbeidsplassen for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner innen bl.a. helsetjenesten, transportnæringen, dagligvarehandelen, renhold og renovasjon.

Pandemien har gitt Norge en økonomisk krise og en arbeidslivskrise. Det viktigste nå - uansett kontorforhold - er å få Norge i gang igjen. Norsk økonomi var satt på en generalprøve allerede før pandemien, med svekket handelsbalanse, lavere oljepriser enn før og stadig økende velferdsbudsjetter. De utfordringene må løses – korona eller ei. I tillegg har vi nå over 200 000 helt/delvis arbeidsledige. Prioritet nummer én er å få dem i jobb – enten det er på hjemmekontor, på kontor eller på annen arbeidsplass.

Norge har alltid hatt en omstillingsdyktig arbeidsstyrke. Det ble ikke minst bevist da så mange var så sporty at de fra en dag til en annen rigget opp hjemmekontor. Hvilke permanente endringer pandemien gir på arbeidslivet, må diskuteres grundig og åpent.

Du kan lese hele nyhetsbrevet Arbeidslivsnytt fra FN-sambandet