Den nye regjeringen bør ikke mene så mye om hvor nye jobber skal komme, bortsett fra å fastslå at de må bidra til økonomisk vekst og verdiskaping.
På tide å ta en Aukrust eller to
Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 3. oktober (krever innlogging, men teksten kan også leses under).
Kjell Aukrust skal tidlig ha avskrevet storebroren Odd, siden «han leste bøker frivillig». Brødrene var dog vel forlikte, og familiens søndagsmiddager var neppe kjedelige. Kjell Aukrusts formidlinger om gründermiljøet i Flåklypa er det beste eksempelet på hva Norge trenger også i årene fremover:
1. Offensive, innovative, men kloke og sindige ledere, som Reodor Felgen, med ubestridte lederegenskaper og nysgjerrig tilnærming til ny teknologi.
2. Mot og skaperkraft: Reodor Felgen konstruerte fra sitt lille verksted Il Tempo Gigante – et helnorsk produkt som vant i internasjonal konkurranse over store industriland. Både Ronny Medelsvensson, Henrich von Schnellfahrer og Rufino Gassolini ble solid parkert, bokstavelig talt. Verken SIVA eller Innovasjon Norge hadde kontor i Flåklypa, men Reodor fikk likevel startkapital – ved et spektakulært samarbeid med steinrike Ben Redic fy Fazan.
3. Konstruktive, men krevende tillitsvalgte som bidrar til omstilling og produktivitetsvekst og gir gode råd til ledelsen – slik Solan Gundersen gjorde overfor Reodor Felgen.
4. Inkluderingsevne – som sjef Reodor og tillitsvalgt Solan viste da de inkluderte Ludvig i arbeidslivet. Ludvig hadde fremskreden høysnue, ditto angst og en frisyre hardt preget av en påkjørsel. Likevel viste han seg som en solid ressurs da det gjaldt som mest.
Storebror Odd fortsatte å lese bøker, og etter hvert skrev han også mye selv. I artikkelen «Om å skape arbeidsplasser - teori og praksis» fra 1987, gjennomgår han industri- og langtidsprogrammene etter krigen, og levner dem varierende ære. Slektskapet med den formuleringssterke lillebror Kjell er slående, blant annet der han omtaler industriprogrammets satsing på en kunstsilkefabrikk og tanken om et samarbeid med Norges Bank om innenlandskproduksjon av gull på Finnmarksvidda.
Den ellers saklige forsker Odd Aukrust oppsummerer med syrlig penn sine 50 års erfaringer med: «De nye arbeidsplasser har kommet der hvor vi ikke ventet det – på tross av politikken snarere enn som følge av den». Langtidsprogrammene etter krigen hadde for eksempel totalt oversett at kvinner faktisk kunne ha lønnet arbeid.
Det hadde klikka for Eidsvoldmennene om de hadde visst at yrker som veversker, isskjærere og tømmerfløtere ville bli utfaset. Hadde de også fått høre at man 200 år senere kunne livnære seg som blogger, profesjonell fotballspiller, sjaman eller selge pynteputer og duftlys, hadde de antagelig drukket enda tettere enn ryktene tilsier.
Norge trenger ifølge Perspektivmeldingen 25.000 nye jobber hvert år fremover. Den nye regjeringen bør ikke mene så mye om akkurat hvor jobbene skal komme, bortsett fra å fastslå at de ikke må sette klimamessige avtrykk eller oppstå i et altfor stort antall i offentlig sektor, men bidra til økonomisk vekst og verdiskaping. For hver oljearbeidsplass som bortfaller, mister vi 21,8 millioner i økonomisk verdiskapning (2019-tall). Det skal mange flere arbeidsplasser til i andre næringer for å erstatte bortfallet av én oljejobb – for eksempel ca. 40 nordlysturistguider.
Odd Aukrust slo fast i 1987 at arbeidsledighet bekjempes ved 1) arbeidsmarkedstiltak 2) inntektspolitikk og 3) «etterspørselsstimulering mot Keynesiansk ledighet», det vil si motkonjunkturpolitikk. Disse rådene står seg godt snart 35 år senere. I tillegg må vi i Norge av og til hjelpe markedet litt. Eller som Håkon Haugli, administrerende direktør i Innovasjon Norge sier: «Det blir ingen elektrisk ferge hvis det ikke er lademulighet på land. Det blir heller ingen lademulighet på land om det ikke finnes noen elektrisk ferge.»
Det er grunn til å «ta en Aukrust» eller to nå. Denne er til dere på Hurdalssjøen, med hilsen Odd Aukrust, 1961: “Hvis jeg var økonomisk diktator med det oppdrag å øke tempoet i den økonomiske vekstprosessen mest mulig, ville jeg ta en sjanse på å satse drastisk på mer undervisning». Livslang læring og utdanning er svaret på nesten alt: Verdiskaping, innovasjon, effektiv velferdsproduksjon, integrering og sysselsetting.