Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, 28. januar (Teksten er også gjengitt under).

Vi må være forsiktige med å slå fast at akkurat vår generasjon ledere har de største utfordringene i manns minne. Likevel vil mange være enige i at det sjelden har vært så mye dystert på en gang som nå.

Det er krevende tider for lederskap, men det er i krevende tider vi trenger lederskap som mest. Da trenger vi folkevalgte som har kontroll, mot og handlekraft.

9 av 10 i befolkningen sa i oktober (Respons Analyse) at det er politikerne som har hovedansvar for å løse de store samfunnsutfordringene, men bare 1 av 4 sier at de har tillit til at politikerne klarer det. I tillegg sier nær halvparten at politikerne i liten grad tar tak i de store samfunnsutfordringene på en god måte.

Det er mulig politikerne vil bruke habilitetssaker og uvøren kildeføring i masteroppgaver for å forklare hvorfor så få har tillit til politisk lederskap i en tid der vi virkelig hadde trengt høy tillit til de vi har valgt til å styre nasjonen. Men: Det kan jo hende at folk legger vekt på mer enn såkalte skandaler når de svarer på om de har tillit til de folkevalgte. Det var for eksempel kun Jonas Gahr Støre som i partilederdebatt sa han hadde tro på klimamålene. Ingen av de andre.

Det er heller ikke usannsynlig at folk mister tillit når politiske beslutninger ikke lenger har forlikets karakter og står seg over tid, men blir reversert frem og tilbake. Det er ingen vakker politisk øvelse når tannkremen tvinges tilbake på tuben.  Reverseringene av politi-, domstol- og fylkeskommunereformene er eksempler.

Norsk politikk har vært preget av pragmatisme og konsensus. Jo bredere oppslutning, jo mer robust er vedtaket. Det kan se ut som politikken ikke funker slik lenger.

Faren med reformer som ikke har bred støtte – og ikke minst reverseringer av de samme reformene, er ikke bare at fellesskapets midler oppleves feil brukt, men at folk fremmedgjøres i forhold til de politiske drakampene. Pragmatisme er ikke å bli prinsippløs, men å være så bevisst sine prinsipper, altså det som er verdt å kjempe for, at man klarer å tilpasse dem til hva som er faktisk mulig.

Uansett må lederskap på bedrift og i offentlig sektor løpende håndtere konsekvenser av reformer og reverseringer. Høyskolen Kristiania har spurt de øverste ledernivåene hos Spektermedlemmene om hvilket handlingsrom for ledelse de selv opplever. Nesten 9 av 10 opplever heldigvis støtte fra styret sitt i prioriteringer som må gjøres. Like mange opplever tillit fra flertallet av de tillitsvalgte. 

To av tre oppgir dog at endringsmotstand og forventninger om å vente med å ta beslutninger til alle interessenter er enige, som begrensende for utviklingen av virksomheten. Realiteten er at både økonomiske og personellmessige ressurser blir knappere. Da må endringer skje raskere og mer dyptgripende enn før. Det er faktisk ikke mulig å få alle til å bli enige om alt.

Like mye til ettertanke er det at halvparten av lederne i både offentlig og privat sektor, mener at rapporteringskrav fra myndighetene i noen til i svært stor grad går på bekostning av virksomhetens primæroppgaver.

Det er selvsagt at de folkevalgte vil ha tilbakemeldinger på at politiske prioriteringer blir innfridd, men seriøse virksomheter følger opp politiske vedtak. Ofte er de også i forkant av politikken på viktige områder som klima, likestilling og mangfold. Banditter følger uansett ikke ut skjemaer. De skikkelige blir bare mer skikkelige og bemanner opp compliance-stabene.

Vi kan ikke bruke så mye arbeidskraft på å fylle ut skjemaer til myndighetene at det går utover primæroppgavene. Flere virksomheter bruker ressurser i årsverksstørrelse bare for å oppfylle aktivitets- og redegjørelsesplikten rundt likestilling og diskriminering.  Ifølge KS har en tredjedel av landets kommuner flere lovkrav de skal følge, enn de har antall innbyggere. De folkevalgte må ha tillit til lederne der ute, ellers mister lederne tillit til politikken.  

For å sitere noe professor Per Lægreid skal ha sagt: Det må jo ikke være flere som passer på, enn som finner på her i landet.