Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 8. november (bak betalingsmur).

Det var en kveld for spesielt interesserte. Regnet var aprilkaldt, vinden hadde sjelden vært surere, og gatelyktene hadde gitt opp å lyse opp de stadig færre som fremdeles holdt hutrende ut. Det var England, det var Manchester, det var 13. april 2019, og vi sto ved spillerutgangen på Old Trafford.

Den nye trener Solskjær hadde ledet Manchester United til 2-1 over West Ham. Selv vi som er så lite fotballkyndige at vi bare later som vi vet hva offside er, hadde skjønt at kampen var kjedelig, og at det kanskje var flaks at United fikk begge de to straffene. Men seier er seier, og fansen samlet seg for å hylle spillerne på vei inn i bussen. Stemningen var høy, og det ble sunget om «Ole’s at the wheel».

Etter halvannen time kom en spiller endelig ruslende ut, med hetten godt over hodet, og gikk inn i bussen uten å hilse på noen. De neste fem minuttene gikk med på å diskutere om det var Dalot eller de Gea. I tur og orden materialiserte så stjernene seg. Noen klarte å mobilisere akkurat så mye kraft at de nikket nådig med sine godt betalte fotballhoder. Ingen kom imidlertid bort til den hutrende blodfansen som det nå var kun 30 igjen av.

Det nærmet seg midnatt, og vakten bekreftet at Ole snart kom, men ikke ville ha tid til å snakke med oss. Motet sank hos flere, men vi ble likevel stående. Til slutt kom Solskjær, feide av vakten som ville ha han inn i bussen, og gikk mot oss som hadde ventet i timevis. Han skrev autografer, takket alle for at vi kom og beklaget at vi måtte vente. Han kommenterte kampen på to språk, hørte tålmodig på han som mente Rashford burde vært satt inn tidligere, og fremsto like norsk som hans lønn var unorsk. Han sa at kampen hadde vært lærerik, og at de hadde brukt tid i garderoben på å evaluere og høre alles syn. Selv hadde vi konstatert at senioravdelingen trolig også hadde blitt hørt, for det var tilløp til Beatlesstemning i min kontingent da sir Alex Ferguson og sir Bobby Charlton steg inn i sorte biler.

Jeg har egentlig bestemt meg for aldri å bruke idrettsreferanser i ledelse. Etter å ha hørt for mange foredrag fra gamle idrettshelter om paralleller mellom ledelse og trening av håndballag, stafettlag, rolag og ymse annet, har jeg kommet til at det er store ulikheter mellom å få vingen til å sende ballen til linjespilleren som får den i mål, og å lede en sykehusavdeling eller en entreprenørbedrift. Det er forskjell på «best når det gjelder» og «best 24/7/365» også.

Likevel kan jeg ikke tenke meg et større forbilde når det gjelder ledelse enn Solskjær. Da han kom til United som vikartrener, fikk han ikke bare Pogba til å trives etter at Mourinho hadde herset med han i månedsvis, men han hadde også med seg norsk melkesjokolade til Kath Pipps som har sittet i resepsjonen på Old Trafford siden 1967. Han visste nemlig hvor viktig del av kulturen i fotballklubben hun er. Å kjenne kulturen i organisasjonen er alfa og omega i ledelse. Professor Dag Vidar Hanstad på Norges Idrettshøgskole skrev i 2019 om Solskjærs forståelse for dette:

Det taktiske og tekniske er viktig, men du må bygge deg opp som leder for å ta eierskap til laget - og få med alle i retningen du vil. Da må du kjenne organisasjonen din, og noen av mekanismene som preger den.

Samtidig fremstår Solskjær som både bestemt og karismatisk. Vi som av og til ser pressekonferansene før kampene, kan også se temperament og svak tålmodighet med tåpelige spørsmål. Likevel fremheves det at han er ydmyk i møte med andres, særlig spillernes syn, og han har null behov for å fremheve seg selv eller rakke ned på sine medarbeidere – i motsetning til en viss ekstrener fra Manchester United som for noen uker siden tapte 1-6 med laget sitt mot Bodø/Glimt.

For oss ledelsespraktikere er det nettopp erfaringen om god balanse mellom krav og støtte, evne til å stå rakrygget og ta ansvar i motgang samtidig som spillerne/medarbeiderne får skinne i medgang, samt det å forstå at all ledelse må skje i kontekst, som gang på gang viser seg å være vellykket over tid.  

Solskjær, altså.