Mangfold krever mer skreddersøm
Konseptet med «one size fits all» kan ikke bære den norske modellen fremover.Det skriver Anne-Kari Bratten i Ukeavisen ledelse.
Innlegget er publisert i Ukeavisen Ledelse 15. mai 2015
Skal den norske modellen bevares og videreutvikles for fremtidens mer mangfoldige befolkning, må vi finne tiltak som gir mer individuelt tilpassede løsninger. Dette må vi klare innenfor rammen av de brede, kollektive ordninger som preger samfunnet vårt.
Velferdsstaten er i stor grad tuftet på verdiene om like muligheter og lik tilgang til viktige velferdsgoder som helsehjelp og utdanning. Det har ført til at vårt samfunn er preget av høyt generelt velferdsnivå og små forskjeller mellom folk.
Vår sosiale kapital kjennetegnes av gjensidig tillit, sosialt samspill og engasjement for fellesskapets beste. I sum fremmer dette samarbeid og oppnåelse av viktige felles mål slik dette har kommet til uttrykk i den norske modellens utvikling og posisjon. Et større mangfold i befolkningen og større muligheter for individuell valgfrihet, utfoldelse og mobilitet gir oss mange nye muligheter. Samtidig representerer dette utfordringer når det gjelder å fornye den sosiale kapitalen og derved grunnlaget for videreutvikling av den norske modellen.
Spørsmålet er hvilke konkrete konsekvenser økt individualisering har, og hvilke utfordringer som oppstår når politikerne utstyrer oss som borgere med stadig flere juridiske rettigheter.
Sterkere krav til individtilpasning
I arbeidslivet ser vi at der vi før hadde helt like ordninger som skulle omfatte alle, enten de passet eller ei, etableres det gradvis ordninger som gir økt individuell valgfrihet. Pensjonsreformen i privat sektor legger for eksempel til rette for at folk i mye større grad enn tidligere kan foreta egne valg og tilpasninger knyttet til hvor lenge de vil jobbe, og hvordan de ønsker at pensjonen skal forvaltes.
I sykefraværsarbeidet vet vi også at det er individuell tilrettelegging og oppfølging som virker best for å få den sykemeldte raskest mulig tilbake i jobb. Vi ser også en økende tendens til at den enkelte ansatte ønsker tilpassede løsninger rundt blant annet når og hvordan man skal jobbe. Ansatte etterspør mer skreddersydde arbeidsplaner ut fra sine personlige behov og ønsker, og to av tre deltidsansatte sier faktisk at de kan tilby mer arbeidstid dersom arbeidsplanen er bedre lagt opp til å passe deres livsfase.
Denne utviklingen må arbeidslivet og myndighetene ta på alvor. Vi kan ellers risikere at store deler av Norges viktigste ressurs, nemlig arbeidskraften, blir stående ubrukt på grunn av arbeidstidsbestemmelser som ikke er tilpasset dagens samfunn, arbeidsliv og familiestruktur. Arbeidstidsutvalget har derfor nå et stort ansvar for å komme med modige og innovative forslag til hvordan vi innenfor kollektive, trygge rammer også kan finne rom for individtilpassede løsninger.
Mer valgfrihet på fremmarsj
Også i andre deler av samfunnslivet ser vi at ønsker og behov for valgfrihet og skreddersøm vinner stadig mer terreng. I kollektivtrafikken avfinner ikke passasjerene seg lenger med å måtte tilpasse seg til hvor trikken går og toget stopper. Man forventer et sømløst kollektivtilbud som går dit man skal, når man vil, og der billetten kan kjøpes via mobil i det man stiger på.
Da regjeringen lanserte fritt behandlingsvalg, var det ikke bare for å utnytte kapasiteten bedre og gi raskere behandling. Det var et mål i seg selv å gi den enkelte økt valgfrihet. I primærhelsetjenestemeldingen som ble lagt frem forrige uke, følges dette ytterligere opp med at brukerne skal få større innflytelse over egen hverdag, gjennom mer valgfrihet og et større mangfold av tilbud.
Flere rettigheter setter tillit på prøve
Det er lett å forstå at politikere som vil vise handlekraft og forsikre oss om at vi skal få igjen tjenester for skattepengene, tyr til grepet med å utstyre oss borgere med stadig flere juridiske rettigheter. Denne utviklingen er ikke bare positiv.
Velferdsstaten vår er basert på stor grad av gjensidig tillit mellom myndighetene og folket. Vi har høy oppslutning om skattesystemet vårt, fordi vi har tillit til at myndighetene forvalter skatteinntektene slik at vi blant annet får gratis helsehjelp og gratis skole. Hvis ventetiden til poliklinikken skulle bli for lang, eller skoleklassene for store, kan folket miste tilliten til velferdsstaten. Vi kan bli i tvil om skattesystemet og det offentlige velferdstilbudet er fremtidsrettet, eller om vi i stedet skulle beholde mer av inntekten vår selv og sikre oss gjennom forsikringer eller på andre måter.
Helseforetakene har etter sykehusreformen i 2002 lyktes i betydelig grad med å redusere ventelistene til landets sykehus. Likevel viser en undersøkelse Opinion nylig gjennomførte for Spekter, at hele 40 prosent av oss er villige til å bruke egne penger på å få raskere helsehjelp. Det bekrefter at politikerne må sørge for at velferdstilbudet er i stadig utvikling og tilpasses befolkningens ønsker og behov. Det er ingen selvfølge at de som nå sier de vil betale mer av egen lomme, vil slutte opp om en skattefinansiert velferdsstat i fremtiden. Utviklingen av rettighetsorientering er imidlertid unorsk, og kan true den tilliten vi er avhengig av mellom folket og myndighetene for at velferdsordningene skal fungere.
Hvis fastlegen min henviser meg til sykehuset, har jeg tillit til at sykehuset innkaller meg til videre undersøkelse så fort det er kapasitet. Jeg har tillit til at sykehuset kan vurdere om noen trenger raskere behandling enn meg, eller om jeg skal prioriteres først. Jeg vet at helse er høyt prioritert politisk, og at våre folkevalgte jevnlig debatterer prioritering av ressursene. Så lenge jeg har tillit til at sykehuset prioriterer i henhold til det Stortinget har vedtatt, har jeg for egen del ikke behov for et langt brev om hvilke rettigheter jeg har som pasient og hvilke klageadganger jeg har.
Dersom vi som innbyggere mister tiltroen til de som skal prioritere og levere velferdstjenester, truer det i prinsippet velferdsstaten. Stadig flere juridiske rettigheter og garantier, krever dessuten store administrative ressurser, skjemaer og rapporter for å dokumentere at alle rettighetene er oppfylt. Jeg er derfor skeptisk til at rettighetsorienteringen får utvikle seg så mye at det svekker den tilliten som har vært mellom velferdsstaten og oss borgerne.
Ingen quick fix
For å utvikle og tilpasse den norske modellen til fremtiden, må vi legge til rette for mer individuelle løsninger innenfor de brede kollektive ordningene. Det finnes ingen quick fix for dette, men debatten er godt egnet for et samfunn som også tidligere har klart å endre for å bevare.