Innlegg i DN 14. august 2017 av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter

På 50-tallet lekte jernbaneingeniør Per Pande Rolfsen med en binders mens han leste dokumenter. Han rettet bindersen ut, før han bøyde den som en slags sløyfe. Der og da oppsto en stor innovasjon i jernbanehistorien. «Pandrolen» var funnet opp - en ny måte å feste skinnene til svillene på. Over hele Europa kan man i dag se Pande Rolfsens oppfinnelse i skinnegangene.

Pandrolen oppsto verken gjennom innovasjonspenger, forskningsmidler eller i prosjektgruppe på samling med flip-over og gule lapper på hotell, men ved at Pande Rolfsen plutselig fikk en idé. Dessverre var det et britisk selskap, ikke et norsk, som tok patent på å utvikle produktet og nå selger pandrolen i nesten hundre land.

Mange gode ideer oppstår når engasjerte arbeidstakere ser et behov og finner en løsning. Fritjof Heyerdahl ved Oslo Universitetssykehus er et annet eksempel. I 2015 fikk han DNBs innovasjonspris for produktet Epiguard; en isolator for å transportere svært syke pasienter. Med hjelp til videreutvikling og kommersialisering av ideen, skapte han et produkt som vil redde mange, og beskytte enda flere. Oppfunnet på jobb, fordi han så et uløst problem da en ebolasmittet pasient skulle fraktes hjem til Norge.

I valgkampinnspurten som starter i dag under Arendalsuka, vil den ene etter den andre mene at produktiviteten i offentlig sektor må styrkes i årene fremover. Det er med rette. Potensialet er fortsatt stort. De fleste ledere jeg møter i selskaper og foretak som er offentlig eid, er imidlertid fullt klar over dette selv. Det blir derfor for enkelt å kreve bedre lederskap alene for å sikre effektivisering og innovasjon. Omstillingen av offentlig sektor har nemlig vært betydelig de siste tiårene, der ledere på ulike nivåer har driblet elegant og effektivt mellom politiske ambisjoner og vedtak på den ene siden, og forventninger og krav fra ansatte, interesseorganisasjoner og brukere på den andre siden.

«Ta farvel med Deres mann her», stod det ifølge min mor utenfor fødestuen på Rikshospitalet på 60-tallet. De blivende mødre måtte i veer ikke bare si «adjø», de skulle «ta farvel». Far måtte dra hjem. Ikke kunne han vente ved telefonen heller, for de fleste husholdninger hadde ingen telefon å vente ved. Det var ikke mye snakk om individuell tilpasning eller juridiske rettigheter i datidens helsevesen. Femti år senere ledes fødselsomsorgen slik at fødende tilbys omtrent hva de måtte ønske. Dette er selvsagt et resultat av at både fødekvinner og pasienter ellers stiller andre krav nå enn i 1964, men det skjer også fordi ledere i helsetjenesten har stimulert de ansatte til nytenkning og endring, og fordi man tar i bruk ny kunnskap fra forskning og andres innovasjoner.

For å løse velferdsstatens oppgaver fremover, kreves selvsagt mer enn hverdagsinnovasjon på den enkelte arbeidsplass. Mer satsing på blant annet velferdsteknologi og økt digitalisering kan bedre tilbudet til befolkningen og bidra til å benytte kompetanse mer målrettet. Samtidig er den daglige utviklingen av nye arbeidsformer, effektiviseringstiltak i ulik skala, små og store Pande Rolfsen´er og ikke minst ledere som legger til rette for selvstendig oppgaveløsning og autonomi, viktig for å etablere innovasjonskulturer.

I professor Tom Colbjørnsens forskning fra 2016 om ledelse i offentlig eide virksomheter, peker lederne selv på behovet for mer forutsigbarhet og handlingsrom for å kunne øke produktiviteten og innovasjonsevnen. Det er ikke enkelt å legge til rette for utvikling av nyvinninger og endrede arbeidsmåter hvis hverdagen er preget av detaljerte regler og stivbente krav til rapportering.

Ved å ha gode systemer som fanger opp og videreforedler de gode ideene som oppstår på gulvet, kan også gevinsten forbli på norske hender og ikke lide samme skjebne som pandrolen. Lederne må gis armslag til å la de ansatte få utvikle oppgaveløsingen. Så lenge det ikke truer sikkerhet og kvalitet, må nytenkning og kreativitet være viktigere enn jaget etter null feil. Det må da være en norsk verdi?