Den norske modellen er ikke et gjemmested
Frontfagsmodellen
Reallønnsvekst på mer enn 30 prosent på 20 år kan vi takke den norske modellen for lønnsdannelse for. Den har gitt offentlig ansatte i Norge lønnsnivåer ingen andre land kan vise til, skriver Anne-Kari Bratten.
Dette innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 28.02.23
I DN 21.02 tar Unios sjeføkonom Erik Orskaug til orde for at politikerne må «komme ut fra sine gjemmesteder, der de sender ut politisk korrekte uttalelser om at lønnsoppgjørene er partenes ansvar.» Det Orskaug kaller “gjemmested”, kaller vi andre den norske modellen. Hvordan skulle det gått om regjering, Storting eller kommunestyrer instruerte arbeidsgiverne og fagbevegelsen om et økonomisk resultat i et lønnsoppgjør, og på den måten fratok partene forhandlingsrett og –ansvar?
Erik Orskaug kan historien bedre enn dette. Han vet for eksempel godt at i Norge er inntektspolitikken partenes ansvar, og slik må det fortsatt være. I samspill med pengepolitikken som Norges Bank har ansvar for, og finanspolitikken – altså de offentlige budsjettene – utgjør inntektspolitikken den økonomiske politikken i Norge. Dette er økonomiske styringsmekanismer som har tjent oss godt. Det har bidratt til høy sysselsetting, en høyt utdannet befolkning og en omstillingsdyktig økonomi. Som nasjon har det brakt oss i verdenstoppen når det gjelder helse, utdanning, bolig, miljø og ikke minst inntekt, og et samfunn med små forskjeller.
De siste 20 årene har vi i Norge for eksempel hatt en reallønnsvekst på over 30 prosent, noe som er mye høyere enn i øvrige deler av den vestlige verden. Denne brede velstands- og lønnsveksten kan vi takke den norske modellen for lønnsdannelse for. Høy produktivitet og gode lønnsoppgjør i privat sektor har gjort det mulig også å løfte de offentlig ansatte, fordi vi har en frontfagsmodell og en koordinert, sentralisert lønnsdannelse for hele det norske arbeidslivet. Som Produktivitetskommisjonen har fastslått, har den sterke lønnsveksten spredd seg til det meste av økonomien, også til tjenesteytende næringer i privat og offentlig sektor. Dette har gitt lønnsnivåer for offentlig ansatte i Norge på nivåer ingen andre land kan vise til.
Det er ingen overraskelse at Unio mener at det skal være offentlig sektors tur i lønnsoppgjøret. Det er heller ikke første gang Unio signaliserer at frontfaget ikke passer for deres grupper. Dette er likevel en underlig retorikk hvis vi legger fakta til grunn. Ser vi på lønnsutviklingen over noe lengre tid enn de tre årene Orskaug har valgt seg ut, har den kommuniserte rammen fra frontfaget vært troverdig, og offentlig sektor har faktisk hatt en bedre lønnsutvikling enn frontfaget de siste fem årene.
En av konklusjonene partene var enige om i 2013 var et tydeligere frontfag, der NHO i forståelse med LO, etter at frontfagsoppgjøret er ferdig, skal kommunisere hva som er forventet samlet lønnsvekst i industrien. I denne perioden ligger industriens lønnsvekst svært nær den kommuniserte ramma. Videre har alle deler av offentlig sektor (staten, kommunene og helseforetakene) hatt høyere lønnsvekst enn i industrien i samme periode. Det er med andre ord ikke slik at offentlig sektor taper på frontfaget. Sett over år, har de faktisk vunnet.
Nå står vi som ansvarlige parter i arbeidslivet foran den tiden der vi skal levere på det ansvaret vi har for at inntektspolitikken bidrar til mer enn at lønnstilleggene vi avtaler er akseptable for våre egne medlemmer. I år har vi nemlig et enda sterkere ansvar for å bidra til at det ikke blir en lønns- og prisvekstspiral som igjen gir flere rentehevinger. Et moderat lønnsoppgjør i tråd med hva frontfaget mener konkurranseutsatt sektor tåler, vil være det beste bidraget vi alle kan gi.
Regjeringen har satt ned et utvalg der både Unio og vi øvrige partene er med. Her skal vi blant annet gjennomgå frontfagsmodellen. En viktig årsak til at Spekter har foreslått et slikt utvalg, er fordi vi har sett at tilliten og legitimiteten til frontfaget er svekket de tre siste årene. Arbeidet i utvalget må gjennomgå resultatene over mer enn de tre årene som passer med Unios retorikk. Her får Unio anledning til å lansere andre forslag til lønnsdannelse, slik at konsekvensene blir utredet. Å frata partene ansvar for lønnsdannelsen, vil smadre den norske modellen. Hvem skal gidde å være medlem i en fagforening som ikke kan få forhandle?