Inspirasjon å hente fra vikingene
Ser vi bort fra de påståtte tilbøyelighetene til krig og vold, er det inspirasjon å hente fra vikingenes innovasjonsevne og lederskap når vi skal gå fra særstilling til omstilling, skriver Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 15. juni 2015: Vikingene gir inspirasjon
Våre vikingforfedre hadde fremskreden kunnskap innen håndverk og sjømannskap. De hadde innovasjonsevne, internasjonal orientering og mot til å utforske ukjente områder. I sitt lederskap la vikingene vekt på å lytte til sine menn før store avgjørelser ble tatt. Det var en nødvendig lederegenskap, siden sjef og mannskap bokstavelig talt var i samme båt. Ser vi bort fra de påståtte tilbøyelighetene til krig og vold, er det derfor inspirasjon å hente fra vikingenes innovasjonsevne og lederskap når vi skal gå fra særstilling til omstilling.
For ikke lenge siden hadde The Economist en større sak om den nordiske modellen, under overskriften «The Next Supermodel». Magasinet illustrerte riktignok Norden med et forsidebilde av en i overkant munter kar, som med vikinghjelmen på snei kunne gi assosiasjoner til hard feiring av norsk stafettgull i ski-VM. Artikkelen berømmet imidlertid hvordan vi i Norge har solid oppslutning om en skattefinansiert velferdsstat med høy kvalitet. Journalisten kommenterer også hvordan vi har hatt en pragmatisk tilnærming til private leverandører av velferdstjenester, finansiert av det offentlige.
En undersøkelse Spekter fikk gjennomført i mars, viser at to av tre nordmenn er nå bekymret for den fremtidige velferden, og de fleste av oss mener det er omstilling og produktivitetsvekst som må til, ikke økte egenandeler, økt skatt eller tiltak som gjør forskjellene større mellom folk. De folkevalgte og ekspertene i Produktivitetskommisjonen synes enige. Det er bare det at det hverken er politikere eller kommisjoner som skal stå med hode og ben nede i grøten når det praktiske endringsarbeidet skal gjennomføres på den enkelte arbeidsplass. Det er som vanlig forskjell på makro og mikro, og det er i mikro jobben skal gjøres.
Det er lederne i arbeidslivet som til syvende og sist skal gjennomføre endringer som sikrer et fortsatt konkurransedyktig næringsliv og verdens beste velferdsstat. Produktivitetskommisjonen konkluderte med at produktivitetsvekst er avhengig av at lederne, har incentiver som fremmer effektivitet, og at de har handlingsrom og gjennomføringskraft.
I en del virksomheter kan det hevdes at lederne mer blir målt på kortsiktige enn på langsiktige resultater. Forfatteren Andrew Smithers, som også er forvalter i BlackRock, et av verdens største investeringsfond, skrev nylig i Financial Times at kortsiktige incentiver kan være en årsak til at produktivitetsveksten har flatet ut i den vestlige verden. Hans poeng er at ledere som bare blir målt på resultater fra kvartal til kvartal, og ikke evnen til å gjøre investeringer som over tid utvikler selskapene, ikke vil lede og styre slik at produktiviteten øker og arbeidsplassene trygges.
Det er i så måte grunn til å gi honnør til det profesjonelle eierskapet slik det utøves av Nærings- og fiskeridepartementet, der man tenker langsiktig og ikke legger kortsiktige lederlønnsprinsipper til grunn.
Produktivitetsforbedringer dreier seg om å få til endringer og å ta i bruk ny teknologi. I grunnkurs om ledelse lærte vi at det ofte mobiliseres motstand når vi står overfor endringer. Det norske velferdssamfunnet med ulike typer trygdeytelser og rettigheter til omskolering, har gitt mindre motstand mot endring enn i andre land. Der kjemper man mot omstilling fordi det ikke er noe godt sikkerhetsnett som tar imot hvis jobben forsvinner. At sikkerhetsnettet, riktignok godt hjulpet av arbeidsmarkedet, har tatt imot de mange hundre tusen som er blitt omstilt i Norge, har gjort endringsmotstanden mindre, og viljen og evnen til omstilling større.
Når The Economist kaller samfunnsmodellen vår for «Supermodel», er det grunn til å være stolt. Men også den norske modellen må fornyes for å bevares. Gjennom åpne diskusjoner mellom arbeidsgivere, tillitsvalgte og myndigheter, må vi tilpasse modellen slik at vi beholder et samfunn med brede, kollektive ordninger, men slik at behovet for noe mer individretting også kan finne sin plass.
Derfor lever vi også godt med at The Economist assosierer den norske modellen med vikinghjelmer. Vi er tross alt alle i samme båt i Norge.