Se innegget til Anne-Kari Bratten:

Bratten var invitert til å innlede om hvorfor lederne i helsetjenesten har de største lederutfordringene i årene fremover. I sitt innlegg påpekte Bratten at helse er et av de viktigste spørsmålene i både riks- og lokalpolitikken. I tillegg finnes det 166 pasient- og brukerorganisasjoner i Norge, bare i spesialisthelsetjenesten og de ansatte i sykehusene har valgt å organisere seg i nesten i over tretti ulike fagforeninger.

– Det er et flott trekk ved det norske samfunnet at vi er engasjerte, at vi ved å melde oss inn i ulike organisasjoner, kjemper for de sakene vi brenner for, men ingen går i fakkeltog for de helhetlige prioriteringer, eller kjemper for den gyldne middelvei. Dette er en oppgave for lederne og politikerne, sa Bratten. 

Stadig tøffere prioriteringer

Hun viste også til at helsepersonellets kunnskapsmonopol utfordres av stadig mer informerte og kravstore pasienter. Det eksisterer 6 000 helse- og medisinrelaterte applikasjoner for smarttelefoner og lesebrett, og antallet øker med 25 prosent i året. Tendensen er at folk i økende grad driver Google-forskning, er sin egen lege, og utfordrer helseprofesjonenes autoritet på godt og vondt.

– Alt dette stiller helselederne overfor stadig tøffere prioriteringer. Det vil være prioriteringsspørsmål som vil være hardere enn i noen andre sektorer og bransjer. Det dreier seg om liv og død, om livsforlengelse og verdighet og ikke minst om medmenneskelighet. Det er lederne som skal ta disse beslutningene og forsvare disse til syvende og sist, sa Bratten. 

New Public Management

Hun tok også et oppgjør med de som hevder at helsesektoren er gjennomsyret av ideologiene bak New Public Management (NPM). 

– Reformen hadde ikke noe med NPM å gjøre, den dreide seg verken om mer markedsorientering eller mer privatisering, men om å sette pasienten først og få slutt på uverdige spill om ansvar og ansvarsfraskrivelser. Det handlet om å få kontroll med økonomien og om å tydeliggjøre ledelelsens ansvar. Dagens system har bidratt til økonomisk kontroll, betydelig opprydding i ansvar og kraftig økning i antall behandlinger og konsultasjoner, slo Bratten fast. 

Ikke myndighet til å sette opp ordinære turnusplaner

Bratten mente også at det er en utfordrende oppgave å være leder med ansvar for budsjett, arbeidsmiljø og resultat når tillitsvalgte har større vetorett enn lederen selv.  Hun viste til at svært mange virksomheter innen helsetjenesten holder åpent utover arbeidsmiljølovens dagarbeidstidsbegrep. Arbeidsgiver har ansvaret for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, men er samtidig avhengig av å organisere turnus og vaktordninger som kan gi befolkningen nødvendig helsehjelp. De tillitsvalgte har i dag en godkjenningsmyndighet som ikke trenger begrunnes i HMS-hensyn. Kravet om godkjenning av arbeidsplaner fører altså årlig til ca 25 000 forskjellige forhandlingsarenaer om helt ordinære arbeidsplaner, bare i helseforetakene. 

– Helseledere har derved ikke myndighet til å legge ordinære turnusplaner. Helseforetakslederne har altså ansvaret for at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig, men har ikke myndighet til å sette opp helt ordinære arbeidsplaner. Dette er ikke en holdbar situasjon og noe som man politisk bør finne en løsning på så snart som mulig, sa Bratten. 

Informasjon om konferansen: http://www.helsekonferansen.no. Konferansen arrangeres av Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med Helsedirektoratet.