Dette er et debattinnlegg av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter, og Lill Sverresdatter Larsen, leder for Norsk sykepleierforbund. Innlegget ble publisert i Dagsavisen 03.05.2024.

Nå må utdanningsinstitusjonene ta grep og bidra til at i helsesektoren ikke går glipp av sårt tiltrengt arbeidskraft.

Nylig kunne NRK fortelle historien om sykepleierstudent Benedikte Fjellheim som ikke får fortsette studiene etter at hun brakk foten. Hun får ikke fortsette å studere før neste år. Universitetet kunne ikke legge til rette for at hun kunne fullføre med beinbrudd.

Det er dessverre ikke det eneste eksempelet på at studenter som har uhell på glattisen, brekker bein, rammes av sykdom eller på annen måte får en uforutsett pause i praksisperioden, ikke får tilrettelagt slik at de kan fullføre studiet på normert tid. I disse tilfellene krever mange læresteder at hele praksisperioden må tas på nytt, ett år senere. Studentene må dermed enten finne seg i det og utsette studiene med ett år. Eller velge å avbryte utdanningen.

Vi mister verdifull arbeidskraft og studentene mister i verste fall motivasjonen til å fortsette studiet.

Forsinkelser og frafall fra studiene er et stort problem for de som er studenter. Men det er også et samfunnsproblem. Vi mister mye verdifull arbeidskraft, samtidig som studentene kaster bort tid eller i verste fall mister motivasjonen til å fortsette studiet.

Tilbakemeldingene fra studentene tyder samtidig på at lærestedene håndterer dette svært ulikt. Noen utdanningsinstitusjoner har en rigid praksis. Andre er fleksible, finner løsninger og tilrettelegger slik at studenter som har uhell eller rammes av sykdom kan gjennomføre praksis på en tilfredsstillende måte uten å måtte utsette studieprogresjonen uforholdsmessig mye. Det samme gjelder studenter med forsørgeransvar, som kan ha behov for tilrettelagte ordninger dersom praksisstedet eksempelvis ligger langt unna bosted og barnehage.

Det er bra at flere studiesteder anstrenger seg for å legge forholdene til rette for studentene. Det at noen får det til, betyr at det er mulig. Men dagens situasjon innebærer også at det er opp til tilfeldighetene om det tilrettelegges, eller ikke. Det er uholdbart.

Det er godt dokumentert at norske virksomheter vil stå overfor et stort behov for arbeidskraft. Det gjelder også i helsetjenestene. Myndighetene sier også at vi må mobilisere all mulig arbeidskraft. Veien dit går blant annet gjennom å sørge for at studentene kommer seg gjennom studiene - helst på normert tid, men dersom det ikke er mulig, så må det legges til rette for at studentene ikke bruker mer tid enn nødvendig.

Det er et paradoks at regjeringen snakker om behovet for mobilisering og inkludering, samtidig som mange av utdanningsinstitusjonene har en praksis som ekskluderer og hindrer tilgang på arbeidskraft. Nye tall fra Samordnet opptak viser at i år har søkningen blant de som har sykepleierutdanningen som førstevalg heldigvis økt med over 10 prosent. Det er svært gledelig at flere ønsker seg til sykepleieryrket og alle jobbmuligheten sykepleierutdanningen gir.

Da må det legges til rette for at de som er kvalifisert og får en studieplass, også får mulighet til å fullføre i rimelig tid - selv om de skulle møte på hindringer som beinbrudd, sykdom eller andre uforutsette hendelser underveis. Sykehusene melder at de ønsker å være fleksible og bidra til at studenter som havner i slike situasjoner likevel kan gjennomføre praksisen sin uten å måtte utsette studiet uforholdsmessig lenge.

I arbeidslivet er vi vant til at det tilrettelegges for at folk både kan gå på jobb og jobbe lengre enn de ellers ville gjort, dersom det er spesielle forhold som krever spesielle tiltak. Det er på tide at også utdanningsinstitusjonene forholder seg til studentene på samme måten.