Innlegg i Dagens Næringsliv 18. juli 2016 av administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten

Gjennomsnittlig levealder i Norge øker med 12 minutter for hver time. Norske menn kan nå regne med å være pensjonist tre ganger lenger enn de som gikk av med pensjon i 1977.

Hvorfor fortsetter vi da å påtvinge de aller mest erfarne og kunnskapsrike kollegene seniortiltak som holder dem unna arbeidsplassen? Hva skal produktive og energiske folk på 60 år med ekstra ferieuke og ti ekstra tarifferte fridager?

Mick Jagger er blitt oldefar, og Bruce Springsteen, 67 år, holder konserter på over fire timer. I Norge hadde Jagger hatt rett til AFP for elleve år siden, og Springsteen kunne ha mottatt alderspensjon ved siden av full lønn i fem år. Noen av mine aller mest inspirerende og utfordrende samtalepartnere er født omtrent samtidig som Springsteen. Det er mulig de kan defineres som «slitere», men slitne er de ikke, og avgang fra arbeidslivet, hadde vært en tilnærmet katastrofe både for dem og bedriftene de arbeider i.

Den lykkelige babyboomen etter krigen, ble en del av den opprørske 68-generasjonen, og er nå den krevende eldrebølgen. Selvsagt er det slitne folk som trenger kortere dager blant disse, men mange av de «sekstiåtterne» jeg kjenner, er fantastiske eksempler på inspirerende, energiske og ikke minst kunnskapsrike mennesker. Arbeidslivet tilbyr dem imidlertid seniortiltak med begrenset effekt og uklar behovsforankring.

Ikke bare gir vi alle over 60 år en ekstra ferieuke, men vi har det siste tiåret av en eller annen uforståelig grunn også stappet tariffavtalene fulle med seniortiltak som ekstra fri og kortere arbeidsdager for å holde dem unna jobb. For mange hadde det gitt mer verdi om midlene ble benyttet til kompetanseutvikling og tiltak for å sikre tilhørighet i arbeidslivet. Det er på jobb mestring og relevant kompetanse utvikler seg - ikke ved å ha ekstra fri for temareise til Machu Picchu eller quiztirsdag på seniorsenteret.

Fordi særlig menn i privat sektor nå kan få lønn og pensjon samtidig, har avgangsalderen økt noe de siste årene, men ikke nok i forhold til økningen i levealder. Menn levde til de var 71,5 år i 1967, og til de er nesten 80 nå. Frontene blir dessverre steile og moralistiske når seniorordninger debatteres, men det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er velferdspolitisk klokt å kunne gå av med pensjon når tiden er inne. Å ta til orde for at seniorgodene må under lupen, er imidlertid ikke aldersfiendtlig.

Flere fridager, redusert arbeidstid og ekstra ferieuker fjerner de eldste fra jobb og læring, og forskning viser at ordningene har begrenset effekt for å få folk til å stå lenger i jobb. De har stort sett blitt brukt fordi de er kvantitative, forhandlingsbare og synlig for alle, dessuten krever de lite av både ledere, tillitsvalgte og den enkelte senior. Lettvint, med andre ord.
Slike aldersrelaterte ordninger bidrar til å forsterke forventningene til at man skal nyte sitt otium så lenge og mye som mulig. Konsekvensen kan være at seniorene manøvreres ut av arbeidslivet tidligere enn nødvendig - kun fordi det forventes. Arbeidstagere på 60+ har som regel ikke gått ut på dato, men ordningene som skal holde dem i jobb er utdatert.

En offentlig tjenestepensjon som støtter arbeidslinjen og som ikke virker mobilitetshindrende mellom privat og offentlig sektor må på plass. Det kan også bidra til å gjøre det enklere for de over 50 år å skifte jobb.

At partene og Regjeringen i årevis har gått som katten rundt den varme grøten som heter offentlig tjenestepensjon, er dessverre først og fremst dokumentasjon på et lite hensiktsmessig spill, som bør opphøre. Det er også på høy tid at myndighetene og partene i arbeidslivet starter prosessen med å heve alderen for når man defineres som «senior».

Seniortiltak må forbeholdes de som faktisk er slitere og som trenger fri, ikke alle de som bobler over av energi og kunnskap, og som er så inspirerende for oss andre, fordi de klarer å trekke de lange linjene fra den gang de selv gikk i demonstrasjonstog for likestilling, rett til arbeid og rett til barnehager, frem til vår tids dilemmaer.