Stasjonsby, Norge, ca 1955:

Per: «Så fikk endelig Ola evig hvile». Pål: «Ja, nå har også han fått jobb på jernbanen».

Slik lød en typisk vits om offentlig sektor for noen tiår siden, underholdningsmessig på nivå med; «Kommunearbeidere har raske biler – de slutter kl. 16, hjemme allerede kl. 15», og anekdoter om at Forsvaret i desember fyrte av alt de ikke hadde klart å fyre av tidligere, slik at budsjettet ikke ble mindre året etter. De som hevdet at offentlig ansatte hvilte på spaden, mens man i privat sektor jobbet som mærra den blinde, fikk imidlertid problemer med retorikken da Stoltenberg 1-regjeringen omstilte offentlig forvaltning med en fart og målrettethet som savner sidestykke. Der Reagan og Thatcher dundret av gårde med omstillinger som svekket tillit og velferd, økte forskjellene og knuste fagbevegelsen, klarte norsk politikk å gjennomføre omstilling i trygghet.  

Jens Stoltenberg har selv forklart, blant annet på en av Spekters konferanser, at hans regjering var drevet av sterk overbevisning om at endringsbehovet var overmodent, både for utviklingen av norsk økonomi, og for oppslutning om den skattefinansierte velferdsstaten. Noen av endringene ble muligens gjennomført med større oppmerksomhet på tempo og målsetning enn med full lojalitet til samtlige bestemmelser i utredningsinstruksen, men endringene er evaluert som stort sett vellykkede.

Ta Spektermedlem Posten: Når folk ikke var hjemme fra jobb før kl 17, var det irriterende at postkontoret stengte kl 16. Postverket fikk derfor rammebetingelser for å utvikle seg i en mer kundeorientert retning. Før var Postverket en utgiftspost på statsbudsjettet, nå er Posten Norge AS en inntektspost. At sykehuskøene var lengre i ett fylke enn i et annet, og behandlingskvaliteten geografisk ulik, ledet til sykehusreformen i 2002. Ansatte og ledere i helseforetakene har levert på reformens mål, blant annet om kortere ventetider og budsjettkontroll. 

For å sikre fortsatt oppslutning om en skattefinansiert velferdsstat, må stat og kommune effektiviseres og utvikles i takt med folks behov og forventninger. En sterk offentlig sektor er avgjørende for den norske modellen – blant annet kjennetegnet av små forskjeller, og at ingen er mer verdt enn andre.

Dette må vi ha med oss inn i post-korona. «På avstand blir det lettere å se en sammenheng», sa Tor Åge Bringsværd. På avstand fra 1990-tallets omstilling av offentlig sektor, og på nært hold i dag - der nærings- og arbeidsliv endres fra uke til uke, er det lett å se at et av Norges fortrinn er prinsippet om universelle velferdsgoder og en ikke-korrupt offentlig sektor. Alle barn skal ha mulighet til å bli gagns mennesker, uansett foreldrenes bakgrunn. Alle skal ha tilgang til verdens beste helsetjeneste, uansett inntekt, og et sikkerhetsnett når livet røyner på. Dette hviler på en godt finansiert offentlig sektor, som evner å omstille og effektivisere, men like mye på at næringslivet vil investere penger, betale skatt i Norge og bevare arbeidsplasser her. For ansatte i privat sektor, som nå er permittert i hopetall er det ikke reiserestriksjonene som gjør at ferien til en gresk øy ligger tynt an, men en helt ny og beinhard privatøkonomisk virkelighet. Vi skylder alle disse å vise at verdiene de har bidratt til å realisere gjennom økonomisk verdiskaping, blir forvaltet forstandig i offentlig sektor. 

I det offentlige ordskiftet under pandemien har noen forsøkt å gradere noen yrker og funksjoner - helst i offentlig sektor, til nød i dagligvare - som viktigere enn alle andre. Ansatte i næringsliv og konkurranseutsatt sektor, er imidlertid like kritiske for samfunnet som ansatte i sykehus eller skolen. Uten inntekter fra privat sektor – ingen offentlig sektor.

Post-korona vil det være kritisk å få alle permitterte og arbeidsledige inn i verdiskapende arbeid raskt. Ingenting skaper større forskjeller enn at noen har jobb, mens andre ikke har det.

Det er unorsk å gradere folk etter viktighet. Det er typisk norsk er at vi alle er samfunnskritiske.

Du kan lese saken i DN her (bak betalingsmur):