Når regjeringen etter hvert skal legge fram sine varslede meldinger om familie- og likestillingspolitikk, forventer vi mer enn honnørord om valgfrihet og gode intensjoner uten økonomisk oppfølging.

Familie- og likestillingspolitikken må ikke spenne beina under de arbeidslivspolitiske målene som det er bred enighet om i Norge. Familiepolitiske tiltak må understøtte likestillingspolitiske hensyn, som igjen er avgjørende for å oppfylle arbeidslivspolitiske mål som høy sysselsetting, reduksjon av ufrivillig deltid og sterkere tilknytning til arbeidslivet for flest mulig. Regjeringen bør derfor slå sammen de to planlagte meldingene. 

Når kursen i familie- og likestillingspolitikken skal stakes ut videre, må utfordringene i arbeidslivet tas på alvor. Noe av det mest krevende i årene som kommer, vil være å sikre nok arbeidskraft til så vel offentlig som privat sektor. Vi vil få enorme utfordringer innen utdanning, helse, pleie og omsorg. 

Tydelige råd

Vi gir derfor tre råd som barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne bør ta med seg inn i arbeidet med Stortingsmeldingene. 

Råd 1: Prioriter tiltak som fremmer heltid!

Om lag 40 prosent av alle yrkesaktive kvinner og 14 prosent av alle yrkesaktive menn i Norge arbeider deltid. Det er en flott side av velferdsstaten vår at vi kan ha redusert stilling når vi har små barn eller krevende omsorgsutfordringer. Men det er et paradoks at mens stadig flere småbarnsmødre jobber heltid, øker deltidsandelen blant kvinner som ikke har omsorg for små barn. I 2013 jobbet 35 prosent av småbarnsmødrene deltid, mens hele 43 prosent av kvinner uten barn eller med store barn gjorde det samme. 

Som parter i arbeidslivet er vi opptatt av å bidra til at flest mulig jobber heltid. Men ansvaret kan ikke påhvile arbeidsgiver- og arbeidstakersiden alene så lenge forhold og ordninger utenfor vår påvirkning fører til deltid. Full barnehagedekning vil styrke både likestillings- og arbeidslivspolitiske mål.

Solveig Horne har på sin side et ansvar i å følge opp FNs kvinnekonvensjon som blant annet pålegger land å avskaffe stereotype kjønnsroller (artikkel 5a).

Råd 2: Se kontantstøtten og pappapermisjonen med likestillingsøyne! 

Unio og Spekter er enige om at særlig kvinners tilknytning til arbeidslivet må forsterkes. Da bør kontantstøtten verken opprettholdes eller utvides slik regjeringen har lovet, den bør snarere avvikles. Halvparten av mødrene som reduserte arbeidstiden sin som følge av kontantstøtten, var ikke tilbake i full jobb da de ikke lenger hadde krav på kontantstøtte (Rege og Drange). Dette er arbeidskraft og kompetanse vi trenger. 

Det er også en risiko for at kvinners tilknytning til arbeidslivet svekkes ytterligere hvis ikke endringen om å redusere pappapermisjonen til ti pliktige uker reverseres. 

Regjeringen bør lytte til rådene fra et samlet arbeidsliv om å gravlegge forslaget om å la foreldrene i større grad overføre permisjonen seg i mellom. Fedrekvote har vært en suksess. Den har gitt et mer likestilt familieliv og har hatt positiv effekt på kvinners yrkesdeltakelse, blant annet ved at kvinner er kommet tidligere tilbake i arbeid enn de ellers ville ha gjort.

Ordningen har også bidratt til et mer likestilt arbeidsliv ved at den har tydeliggjort at balansen mellom arbeid, familie og omsorg er et felles ansvar hvor mor og far må bidra likeverdig. 

Råd 3: Bidra til kjønnsbalanse i økonomien!

Norge kan være stolt av den høye yrkesdeltakelsen til kvinner. De økonomiske verdiene her til lands er likevel svært ulikt fordelt mellom kvinner og menn. Timelønnen til kvinner er fremdeles 85 prosent av menns, og kvinner har en bruttoformue på bare 60 prosent av menns. Kvinner er i større grad enn menn avhengig av økonomiske overføringer fra staten. 

Sikre kompetent arbeidskraft

For å løse denne samfunnsutfordringen, trengs det større strukturelle endringer enn hva vi som tariffparter kan få til. Norge har blant annet et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Ifølge Sintef, var kvinner faktisk mer tradisjonelle i sine yrkesvalg i 2010 enn i 1996. Kvinner velger dessuten i stor grad bort lederstillinger. Dette medvirker til å opprettholde kjønnsforskjeller i inntekt og formue.

Vi forventer derfor at likestillingsmeldingen tar opp de store økonomiske forskjellene mellom kvinner og menn, og drøfter og foreslår tiltak som kan bidra til å utjevne dem. For arbeidslivs-, likestillings- og familiepolitikk henger sammen.

Solveig Horne må nå sørge for at konsekvensene for arbeidsliv og likestilling blir grundig vurdert i forkant av endringer i velferdsordningene. Slik kan hun unngå at gode intensjoner gir negativ effekt for likestillingen og arbeidslivet i Norge. 

Som parter i arbeidslivet jobber vi hver dag for å sikre Norge nok og kompetent arbeidskraft. Da må likestillings- og familiepolitikken spille på lag med oss. 

Innlegget er publisert i VG 24. februar 2015